Vold og overgrep mot barn er et vanskelig tema, svært vanskelig. Selv for foreldre, barnehageansatte og andre fagpersoner kan det å snakke om dette oppleves som et steg inn i en gråsone og en virkelighet en helst vil holde seg langt unna.
Det er også vanskelig å ta inn over seg at det er voksne som forgriper seg på barn og det er vanskelig å forstå hvorfor barn ikke forteller hva de har blitt eller blir utsatt for. Men for å fortelle må jo barna først vite hva vold og overgrep er.
Kan vi snakke om noe så grusomt?
Om en kjenner litt på seg selv, så vet alle at det er lett å la være å snakke om det som er vanskelig. I alle de årene vi i Stine Sofies Stiftelse har arbeidet med å forebygge og avdekke vold mot barn har vi snakket om overgrep. Vi reiser rundt til barnehager og undervise barna, ansatte og foreldre. Vi blir møtt med stor forundring over hvor lett vi kan snakke med barn om overgrep og hvor direkte vi er.
Hvorfor er det slik? Jo fordi vi ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om dette «vanskelig» temaet. Vi snakker ikke om de forferdelige og grusomme tingene som skjer ved overgrep og vold. Vi snakker om helt naturlige ting. Om hva som er lov og hva som er ulovlig, og hvem de kan fortelle det til om det naturlige blir ulovlig. Hvordan kan vi snakke om noe så grusomt? Enkelt, vi gjør det lærerikt, ikke bare for barna, men også for oss selv:
– Hei alle sammen, i dag skal vi snakke om mange ting og kanskje om ting dere aldri har snakket om før. Kan noen her fortelle oss hva som er ulovlig i Norge?
Ivrige barnehender rekkes opp i lufta.
– Det er ulovlig å slå og spytte på hverandre, sier Merete (5).
– Det er ulovlig å kjøre kjempe fort, sier Lars (4).
– Det er ulovlig å gå med atombombe i lomma, sier Petter (5).
– Det er ulovlig å skyte med bazooka inn vinduet slik at det treffer kjøleskapet og juicen spruter ut i kjøkkenet, sier Ola (4).
- Ja det stemmer, ingenting av dette er lov å gjøre. Men hva kan voksne gjøre mot barn som er ulovlig?
De har ikke lov til å slå er standardsvaret og der stopper det. Det er ingen barn vi har snakket med hittil som har sagt at det er ulovlig å la barn være vitne til vold, eller at det ulovlig av voksne å «kose» med tissen til barn eller at voksne vil at barn skal «kose» med deres tiss.
Ikke så rart kanskje, for det er jo så vanskelig å snakke om dette med barn?
FØLG DEBATTEN:
Snakk med barn om sex
Vi vet at barn som tidlig lærer om forplantningsprosessen forteller tidligere om de har vært eller blir utsatt for overgrep. Vi spør barna: – Er det noen her som vet hva sex er for noe?
Ivrige barnehender rekkes igjen opp i lufta.
–Det er et tall, sier Sofie (5).
– Helt riktig, det er et tall, men det kan også være noe annet.
Da blir det stille. Vi forklarer og viser bilder av kjønnsorganet til mann og kvinne. Og forklarer hva mamma og pappa gjør når de lager et barn. De er alle svært lydhøre. Det er først når vi besøker skoler at vi opplever fnis, latter og pinligheter blant elevene. Barnehagebarn synes dette er spennende.
Vi forteller at voksne synes sex er veldig koselig og de liker det godt. Men at voksne ikke har lov til å gjøre sånn med barn. Da gjør de voksne noe ulovlig. Selv om barn er med på det er det ALDRI barna som gjør noe ulovlig, det er alltid den voksne. De voksne som likevel gjør slikt mot barn sier kanskje det er vår lille hemmelighet eller at de er kjærester, men slike hemmeligheter gjelds ikke.
Vi gjør barna oppmerksomme på hvem de kan fortelle slike opplevelser til. Det kan være alt fra foreldrene, barnehageansatte eller de kan ringe Alarmtelefonen for barn og unge 116 111. Vi pugger nummeret og viser dem hvordan de skal slå nummeret på en telefon. Om de voksne de forteller det til ikke tror på dem må de bare si det til noen andre, helt til de møter noen voksne som tror dem.
- LES MER:
- LES MER:
Voksne må tørre å åpne øynene
I dagens opplyste samfunn må alle som arbeider med barn ta inn over seg at voksne begår vold og overgrep mot barn. Tall fra Justisdepartementet viser at det er ca. 100.000 barn som blir utsatt for eller er vitne til vold hvert år. Overgriperen kan være kollegaen din, ektefellen din, nabo, venn eller en i nær slekt.
Om det er vanskelig å ta inn over seg, må en åpne opp øynene og se lenger en sin egen nesetipp. Vi har full forståelse for at det kan være vanskelig å tro selv om en har et snev av mistanke, at noen en står nær enten familie eller kollega kan være en overgriper. Men vektskålen må alltid tippe til barnets fordel.
Barnet er helt avhengig av den voksen om kriminelle handlinger skal avdekkes og stoppes. Det er for øvrig også straffbart og ikke å avverge vold og overgrep og alle voksne risikerer fengselsstraff ved ikke å melde fra. Og det beste en kan oppleve er vel at en tar feil og det viser seg at barnet ikke er utsatt for noe.
FØLG DEBATTEN:
Når skal vi voksne lære?
I forlengelse av dette er det med undring for mange hvorfor barn ikke forteller om volden eller overgrepene de blir utsatt for? Vi i stiftelsen er ikke undrende ovenfor dette. DE VET JO IKKE AT DET ER ULOVLIG DET DE BLI UTSATT FOR. Og det er jo en hemmelighet.
Det legges heller ikke opp til å snakke om dette «vanskelige» temaet på barns arena. Når skal vi voksne lære? Når skal vi gi barna trygge arenaer til å kunne snakke om vold og overgrep? Hvor mange grusomme saker skal vi lese om i media før vi våkner? Sannelig om jeg vet? Men en ting vet jeg. Stine Sofies Stiftelse synes ikke det er vanskelig å snakke med barna.
Flere saker hvor en gjerningsperson har forgrepet seg på barn over lengre tid kunne kanskje vært stoppet før og ofrene kunne vært færre, så når skal vi ta vold mot barn på alvor? Arbeidet for en barndom uten vold må fortsette og nå er tiden mer en overmoden for at vi voksne ikke må gjøre alt så vanskelig.
