NRK Meny
Normal

Vi må lære av historien, Amundsen

Det etiske spørsmålet må være hvordan hjelper man folk som er på flukt, og ikke hvordan man hindrer at de finner trygghet.

Alfredo Zamudio, leder Nansen Fredssenter

Menneskeheten består av individer og det individuelle må vurderes når vi ønsker å finne ut hvem og hvordan man skal hjelpe, skriver kronikkforfatter Alfredo Zamudio.

Foto: Kirsti Hovde

Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen sier at Norge ikke skal ta imot flyktninger som har en muslimsk tro eller som har reist langt. Han argumenterer for dette ved å si at det er ingen fornuft i at migranter skal reise langt når de kan finne en trygg tilværelse mye nærmere.

Amundsen har et poeng. Det er ingen fornuft i at mennesker skal flykte fra sine land og reise langt. Men spørsmålet som må stilles er hvorfor folk flykter fra sine hjem? Jeg er enig med Per-Willy Amundsen når han sier at folkevandringen fra muslimske land må opphøre, dersom han mener at folkevandring er fordriving på grunn av krig og konflikt.

Å hindre angrep mot sivile er i tråd med det alle som jobber for fred og menneskerettigheter kjemper for. Mennesker skal ikke fordrives fra sine land. Alle som vet om tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Troms under krigen vet at fordriving ikke er selvvalgt, man har ikke annet valg hvis man ønsker å redde livet.

Mennesker skal ikke fordrives fra sine land.

La oss ta et annet eksempel, flyktningkrisen i 2015. Hvorfor flyktet folk? En av grunnene er en brutal konflikt i Syria, med mange tusen drepte, sårede og millioner av mennesker som har søkt tilflukt i Jordan, Tyrkia, Libanon og mange andre steder. Jeg tror ikke at Amundsen betviler krigens effekt og at mennesker lider.

Jeg tror at han mener folk kunne ha holdt ut lenger der de først kom etter at de kom ut av Syria. Men kunne de? Er det et godt og trygt liv? Her er det for lite plass til å forklare for Amundsen at et godt liv innebærer retten til arbeid og til et verdig liv.

Både Jordan, Tyrkia og Libanon gjør så godt de kan med de få ressursene de har, men situasjonen er desperat og hvorfor skal disse tre landene bære alt ansvar for et problem som må løses av globale aktører?

Menneskeheten består av individer og det individuelle må vurderes når vi ønsker å finne ut hvem og hvordan man skal hjelpe. Det er legitimt å mene at man ikke kan hjelpe alle, og det er jeg enig i. Ofte har man ikke nok til alle, men vi kan prøve å hjelpe der vi kan.

Det er ikke i orden å si at folk fra visse religioner, eller de som har reist langt, ikke skal beskyttes.

Det er også innenfor internasjonal rett å si at man først bør be om hjelp i den første trygge havnen. Men vi kan sørge for at de som er på vei ikke dør underveis, og vi kan lytte til de som står ved vår dør og behandle dem på skikkelig vis. Men det er ikke i orden å si at folk fra visse religioner, eller de som har reist langt, ikke skal beskyttes. Hvis det står mellom å redde ingen eller redde noen få, hjelper gode norske verdier oss til å ta det riktige valget.

Jeg er chilener og min far ble hentet til Norge takket være hjelpen han fikk av ambassadør Frode Nilsen og den norske regjeringen. Min far ble valgt av Norge, ikke fordi han var en topp akademiker eller politiker, men fordi han var en politisk fange, og måtte hjelpes, til tross for at han ikke hadde høyere utdanning, ikke kunne engelsk og tilhørte en fløy av venstresiden som andre land ikke ville ha.

Det var humanismen som rådet den gangen og som ga min far en sjanse til å starte på nytt med et liv i frihet. Den gang var det ikke aktuelt for en politisk fange å bli satt på grensen til Argentina, Uruguay eller Brasil. I alle disse landene var flyktninger utrygge fordi juntaene samarbeidet om å forfølge og drepe opposisjonelle.

I dag vet vi mer om behovet for beskyttelse av menneskerettigheter og vi er mer informert om hvordan krig og konflikt verden over driver mennesker på flukt. Det etiske spørsmålet må være hvordan hjelper man folk som er på flukt, og ikke hvordan hindrer vi at de finner trygghet. Og i den samtalen, må man lytte med respekt og våge å se virkeligheten i øynene, også vår egen historie.