Verden går under fordi vi elsker hverandre

OBS! Røpealarm i saken.

Første sesong av «The Last of Us», den kanskje første virkelig suksessrike filmatiseringen av et dataspill, er over.

På veien mot mandagens sesongfinale gjorde serieskaperne ett av flere interessante grep: De brukte den sterke individualismen som ligger innbakt i dataspillet til å si noe om hvordan krisesituasjoner kan tvinge frem en krystallklar visshet. En visshet om hvem vi er villige til å ofre og ikke.

Dataspillet fra 2013, og TV-serien som springer ut av det, foregår i et øde og postapokalyptisk USA. En slags pandemi styrt av en aggressiv type sopp har forvandlet mesteparten av menneskeheten til zombielignende skrømt, som blindt går løs på alle de møter. Den som blir bitt, møter samme skjebne. Det er gjennom dette landskapet Joel (Pedro Pascal) ledsager tenåringen Ellie (Bella Ramsay). Hun er immun mot soppsmitten, og håpet er at hun kan være kilden til en vaksine eller kur for sykdommen.

Det er her det er på sin plass å si at det som følger, ikke legger skjul på det som skjer i sesongens siste episode.

Når den advarselen er gitt: Jeg liker å tro at folk som regel vil hverandre vel. At de ønsker trygge og gode liv både for seg selv og andre.

Det kan man da også gjøre så lenge man ikke er i en akutt krisesituasjon. Ta en krig, en naturkatastrofe eller en verden full av andre farer. Plutselig må noen ta større risikoer enn andre. Noen må beskytte flokken, hente mat, konfrontere inntrengere. Noen utgjør en fare eller byrde for fellesskapet, kanskje fordi de er syke eller skadde eller har behov for en type omsorg eller oppmerksomhet som det ikke er mulig å gi.

I ukens episode av «The Last of Us» kom Joel og Ellie omsider frem til sykehuset i det forlatte Salt Lake City, der opprørsgruppen Fireflies venter på dem for å kunne undersøke Ellie. Men så får Joel, som ser på Ellie som sitt eget barn, vite at den planlagte operasjonen innebærer et inngrep i hjernen hennes, ett hun ikke kommer til å overleve. Uten å nøle dreper han alle som står mellom ham og Ellie, river henne ned av operasjonsbordet, og rømmer med henne.

Menneskeheten får heller gå dukken.

Joels ferd gjennom sykehuset er en av scenene i TV-seriene som mest ligner på et dataspill. Det har også klare fellestrekk med en rekke actionfilmer. Det slike spill og filmer har til felles, er at en stor andel av personene den handlekraftige helten møter, er kanonføde. De er sterkt overtallige, men skyter heldigvis ofte påfallende dårlig. De er dessuten knapt menneskelige. Ofte ser du ikke ansiktene deres. De er der bare for å være en menneskelig hinderløype mellom hovedpersonen og målet.

I «The Last of Us» kommer menneskeligheten til Joels ofre frem i korte glimt. En av dem strekker hendene i været, en annen ber om nåde, uten at det redder dem. Her lar serien sin egen hovedperson tre frem som mer brutal enn hva den jevne actionfilm gjør.

Men selv i en så fantasifull fortelling som dette er hensikten åpenbart å si noe om det menneskelige. Det mer enn antydes at det er situasjoner som kan gjøre hvem som helst til «first person shooters». I situasjoner der noen bør eller må ofres, er det de færreste som er villige til å ofre noen av sine egne. Antagelig er det lettere å ofre deg selv enn barnet som står under din beskyttelse.

En tidligere episode i sesongen peker fremover mot dette øyeblikket. På veien mot Salt Lake City har Joel og Ellie vært innom Kansas City, og havnet i et blodig anarki. Etter at samfunnet brøt sammen har byen vært styrt som et diktatur av militærorganisasjonen Fedra, før innbyggerne gjorde opprør og styrtet makthaverne.

I episoden som foregår i Kansas City foregår det en febrilsk klappjakt på de som var informanter og kollaboratører. Opprørslederen Kathleen (Melanie Lynskey), som tok over lederskapet for opprørerne etter at Fedra henrettet broren hennes, vil ha tak i Henry (Lamar Johnson), mannen som anga broren hennes.

Det viser seg at Henry var styrt av hensynet til sin egen lillebror, som trengte medisiner. Opprørsbevegelsen eter seg selv fordi både Kathleen og Henry står sine egne nærmest.

Ifølge denne logikken går verden under fordi vi elsker hverandre, ikke fordi vi hater hverandre. I den verden som skildres i «The Last of Us» tvinger folk til å prioritere. Og da prioriterer de rett og slett ikke det større gode, den høyere hensikten.