Varme hjerter for kalde barn

SOS-barnebyers film med Johannes (11) som sitter og fryser på en bussholdeplass er en genistrek som trykker på alle de riktige knappene, også vår egen stolthet.

Håvard Hansen byline
Professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger (UiS)
Kronikkvignett Ytring

Denne uken har en video fra SOS-barnebyer blitt et av de store samtaleemnene både på sosiale medier og ved lunsjbordene på landets arbeidsplasser. Samtidig har internasjonale medier fanget opp filmsnutten som i skrivende stund er vist over 6 – seks – millioner ganger på Youtube. Filmen viser en ung gutt som sitter tynnkledd på et busstopp og fryser, og poenget er å se om forbipasserende voksne hjelper gutten ved å tilby ham sine egne klær.

Det sentrale spørsmålet er om de vil hjelpe gutten når det betyr selv å fryse i vinterkulda. For SOS-barnebyer er målet å få seerne til å gi nitti kroner til barn i Syria som trenger varme klær.

«Det identifiserbare offer»

Videoen viser at mange voksne hjelper. Gutten forteller at han er fra Moss, er på klassetur til Oslo, og at noen har stjålet jakka hans. Filmen er rørende og gjør mange stolt over at nordmenn viser slik omsorg, men den er av flere årsaker også rigget for det ønskelige resultat.

Filmen er rørende og gjør mange stolt over at nordmenn viser slik omsorg.

Håvard Hansen

For det første fordi den spiller på identifisering. Forskning viser at vi som mennesker er mer villige til å hjelpe andre når disse personifiseres. Med andre ord vil en situasjon hvor den trengende har et ansikt føre til større grad av hjelpsomhet og altruistisk atferd. Med det menes at vi hjelper denne gutten fordi vi kan se og forstå ham og hans situasjon, hvilket er noe annet enn om SOS-barnebyer utelukkende hadde fortalt oss om de hundretusener av ansiktsløse barn som er i samme situasjon.

Ved å spille på det vi kaller «det identifiserbare offer» oppnår SOS-barnebyer en mye større oppmerksomhet enn de ville gjort ved å bruke tall, statistikk og fakta som i mindre grad appellerer til våre følelser. Uten at det på noen måte gjør tragediene bak tallene mindre grufulle.

LES OGSÅ: Johannes er SOS-barnebyers største suksess

Nærhet

For det andre viser filmen at vi hjelper en som er nær oss. Det betyr at de som låner jakken eller skjerfet til gutten påvirkes fordi hendelsen utspiller seg rett foran øynene på dem. Vi reagerer når vi står midt i begivenhetenes sentrum. I psykologien kaller vi dette for nærhet, og nærhet til både situasjonen og til den trengende øker vår sannsynlighet for å hjelpe.

Ung etnisk norsk gutt på klassetur i fremmed by, kommet bort fra de andre, mistet jakken. Det kunne vært oss selv.

Håvard Hansen

I en kommentar på Dagbladet.no 20. februar stiller bloggeren Suzanne Aabel svært betimelige spørsmål ved filmen, blant annet knyttet til den lille guttens identitet. Hun skriver: «jeg synes for realismens og for ekthetens skyld at det skulle sittet en skabbete liten rom-gutt på holdeplassen».

Aabel berører her ett av de viktigste forholdene som gjør denne filmen til en oppmerksomhetsmessig suksess, nemlig at den trengende er så nær de som hjelper. Nærhet rent fysisk ved at man befinner seg på samme bussholdeplass, nærhet fordi det er en gutt fra vår egen sosiale gruppe, nærhet fordi situasjonen hans er én vi kan sette oss inn i. Ung etnisk norsk gutt på klassetur i fremmed by, kommet bort fra de andre, mistet jakken. Det kunne vært oss selv. Nærhet til en identifiserbar trengende gir gjerne full aktivering av våre altruistiske egenskaper. Den amerikanske professoren Dan Ariely mener at nærhet er så avgjørende for vår motivasjon til å hjelpe at vi trolig heller vil yte økonomisk hjelp til en velstående nabo som mister sin godt betalte jobb, enn til en mye mer trengende hjemløs i andre enden av byen.

Levendegjøring

Videre er videofilmen en strålende eksemplifisering av effekten av synlighet, eller levendegjøring av offeret. Med dette menes at de voksne som treffer den lille gutten ikke kan unngå å se kroppen skjelve av kulde, høre lyden av hakkende tenner, eller høre hvordan kulden preger stemmen hans.

Å bli fortalt at noen har det vondt er ikke det samme som å se dem skjelve.

Håvard Hansen

Å bli fortalt at noen har det vondt, at noen sulter eller fryser, eller både sulter og fryser, er ikke det samme som å se dem skjelve. Høre dem gråte. Kjenne lukten av et liv i nød.

Derfor har en levendegjøring av situasjonen stor effekt på vår motivasjon til å hjelpe, og med noen enkle grep oppnår SOS-barnebyer at situasjonen for de mange barna som fryser i Syria blir levendegjort på særdeles effektiv måte.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

«Dråpen-i-havet»-effekten

Endelig vet vi at også følelsen av at vår innsats faktisk betyr noe, påvirker motivasjonen til å hjelpe andre. Noen kaller det «dråpen-i-havet»-effekten, og den virker slik at vi er mer tilbøyelige til å hjelpe andre når vi tror vår hjelp faktisk vil utgjøre en forskjell. Slik som i filmen, hvor de voksne på bussholdeplassen forstår at deres innsats vil hjelpe denne ene gutten der og da.

I filmen til SOS-barnebyer er denne «dråpen-i-havet»-effekten retusjert bort.

Håvard Hansen

Ovennevnte Ariely beskriver også dette fenomenet, og påpeker at når vi ikke tror vår innsats løser mer enn et fragment av problemet vil det redusere vår tilbøyelighet til å hjelpe. Som når vi redder tusenvis av barn fra å sulte men vet at det er hundretusenvis vi ikke klarer hjelpe. Vår innsats blir som en dråpe i havet og det påvirker oss helt ubevisst. I filmen til SOS-barnebyer er denne effekten retusjert bort, i den forstand at å låne gutten jakken sin ikke fremstår som en dråpe i havet. Derimot fremstår det som at hjelpen som gis løser hele situasjonen, og det hele oppleves mer meningsfylt.

Trykker på alle de riktige knappene

For SOS-barnebyer er filmen en genistrek hva angår oppmerksomhet, og ifølge Dagens Næringsliv har den resultert i flere millioner kroner til organisasjonens innsats for barn i Syria. Filmen er iscenesatt for at de forbipasserende skal opptre altruistisk, og utfallet er derfor nesten gitt. Det fascinerende er at SOS-barnebyer har trykket på alle de riktige knappene og vridd et solid beløp ut av det norske folk ved å appellere til vårt selvbilde og ønsket om også å være en god hjelper.

Filmen appellerer til vår stolthet, vårt kollektive selvbilde og vårt individuelle ønske om også å forbindes med altruistiske egenskaper.

Håvard Hansen

Å tro at filmen gir et riktig bilde av vår omsorg for andre er dog å dra begeistringen noe langt. Resultatet ville trolig ikke blitt det samme dersom filmen viste kalde barn i et sønderbombet Homs. Men scenene i filmen appellerer til vår stolthet, vårt kollektive selvbilde og vårt individuelle ønske om også å forbindes med altruistiske egenskaper. Så når vi støtter SOS-barnebyer, deler filmen på sosiale medier eller gir den våre «likes», er det da omsorgen for de trengende i Syria som er drivkraften, eller omsorgen for vårt eget selvbilde og våre egne følelser? Svaret er nok sammensatt. Nordmenn er tross alt bare mennesker vi og.