Vi har lært ordene nå: «Vi skal ikke la terroristene vinne.» «Vi må for enhver pris fortsette som før.»
Men det er ikke rart at folk blir redde.
Attentatene i København og Paris forteller oss mer enn vi har godt av å vite om risikoen tegnere, publisister og møtearrangører løper.
Det har vært flere anslag i Europa de siste ti årene. Noen er med nød og neppe avverget, blant annet mot tegneren Lars Vilks.
Men nå kommer angrepene fra radikale islamister oftere. De oppleves nærmere. Er dødeligere.
Frykten har fått feste
Vi skjønner ikke hvor alvorlig situasjonen er før vi anerkjenner at frykten alt har fått et feste: Uansett hvor ofte en gjentar det opplagte, at «ingen skal tvinges til taushet», innser de fleste nå at det finnes noen få ekstremister der ute som er villige til å drepe på grunn av noen ytringer.
Her er vi ved kjernen. Som tegner, publisist eller arrangør er det vanskelig å unnslippe tvilen. Selv om vi gjerne vil gi inntrykk av det motsatte, vokser klumpen i mange mager: Er en tegning virkelig verdt å dø for? Er et prinsipp verdt risikoen man utsetter familien, medarbeiderne, møtedeltakerne for?
Hvem vet hva som kan skje – med deg eller meg – når det smeller igjen? For det kommer det til å gjøre.
Galninger med gevær
På denne måten inntar noen få galninger med gevær en framtredende plass i bevisstheten. Eller de gjør tilsvarende ugang i underbevisstheten. Vi skal ikke gi dem denne plassen. Men klarer vi helt å la være? Vi kan ikke tillate oss det. Men samtidig er det vanskelig å unngå.
Reaksjonen på terror av typen vi har sett i vinter er gjerne et ønske om mer overvåking, strengere lover, bevæpnet politi, tiltak mot ekstremisme og radikalisering.
Men uansett hvor langt samfunnet går i å innføre nye sikringstiltak, uansett hvor mye vi forebygger radikalisering, vil det neppe fjerne risikoen helt.
Til det er den nye soloterrorismen for vrien å oppdage. Til det er de enkle midlene for effektive selv mot godt beskyttede mål. De fleste innser også dette.
Selv om myndighetene gjerne vil gi inntrykk av at de har kontroll, selv om risikoen for å bli utsatt for en ulykke er større enn terrorfaren for de fleste av oss, er resultatet av slike erkjennelser en økt opplevd utrygghet.
Jeg har de siste ukene snakket med flere norske redaktører fra ulike medier om årsakene til forsiktigheten mange viste under den første karikaturkrisen i 2005/6.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
La noen andre gjøre det
Bak argumentet som ble brukt da – om at det ikke var «nyhetsmessig relevant» å trykke tegningene fra Jyllands-Posten – lå nettopp frykten for å bli et potensielt mål selv.
Når sjefen for Litteraturhuset i Oslo Andreas Wiese etter terroren i København sier at vi framover skal arrangere akkurat de møtene vi ellers ville arrangert, har han selvfølgelig helt rett. Heldigvis er det mange som vil si det samme som ham.
Men gjøre det fullt ut? Kjenn etter selv: Ville du gjort noe som kunne fått ekstremistene til å plukke deg ut som terrormål? Trykke en karikatur av Muhammed? Invitere en kontroversiell kunstner?
Kunne du stolt på at det ikke var angsten som talte da du, kanskje litt lettet, fant en noenlunde troverdig begrunnelse for å unngå det? Og håpet at noen andre var modige nok?
Handler ikke om feighet
Man kan også tenke seg hvordan samtalene over middagsbordene forløper for tida, når folk lurer på om de skal besøke et kontroversielt møte. Vi har nettopp fått beskjed av PST om at et terrorangrep på norsk jord er sannsynlig det neste året. Og det skytes i København, Paris, Belgia...
Å kalle dette feighet er for enkelt. Det er en normal menneskelig reaksjon. En psykologisk refleks vi må avlære oss, fordi den demokratiske samtalen bryter litt mer sammen hver gang noen av oss føler oss nødt til å ta forholdsregler.
Noen vil si at vi gir seieren til terroristene om vi snakker om terror og frykt på denne måten. At det er å godta terrorens premiss og å flytte spillet over på feil banehalvdel.
Jeg tror det er stikk motsatt: Hvis vi ikke begriper at dette stikker dypt i oss selv, står vi dårligere rustet i møte med terrortrusselen.
Beholde råderetten
Vi trenger ikke ta til orde for en massiv kampanjepublisering av Muhammed-karikaturer. Gode publisistiske vurderinger innebærer å veie formålet mot følgene av en ytring.
Hver dag avstår redaksjoner fra å bruke de mest provokative virkemidlene, de mest infame formuleringene eller groteske bildene. De selvpålagte begrensningene er integrert i ytringsfrihetens praksis.
Det avgjørende er at medier og møtearrangører beholder råderetten over hva de vil offentliggjøre, innenfor skrankene i loven og presseetikken.
Sunn debatt
NRK viser, i likhet med de fleste større norske aviser, faksimiler av Muhammed-karikaturene.
Vi gjør det ikke for å framstå som tøffe, ikke for å lære muslimer en lekse om krenkelse. Vi gjør det for å vise publikum hva saken handler om. Det skjedde flere ganger i kjølvannet av Charlie Hebdo-angrepet.
Noen har valgt en mer aksjonistpreget linje, mens andre har vist svært lite.
Det er sunnt at det foregår en slik debatt om publiseringsetikk. Debatten blir viktig fordi vi kommer til å stå overfor nye publiseringsdilemmaer i framtida.
Pistol mot tinningen
Det er fullt mulig å forsvare ytringsfriheten, og samtidig avstå fra å publisere en konkret tegning. Så lenge det gjøres av de rette grunnene. Frykt er ikke en av disse grunnene. Publiseringsbeslutninger skal ikke fattes mens det føles som om man har en pistolmunning rettet mot tinningen.
Men vi må erkjenne at denne følelsen er reell for mange, og at et viktig avsnitt i kampen mot terror derfor befinner seg inni oss selv.
Vi må lære oss å leve med økt risiko – og samtidig unngå å la oss prege av det.
Dette er uvant i et land som ble hardt rammet av høyreekstrem terror i 2011, men likevel har vært et trygt hjørne i en urolig verden. Vi har vært heldige, i det helt store bildet. Men nettopp derfor manglervi trening i å håndtere samfunnsrisiko av denne typen.
Dermed er det på det mentale planet at noe av det viktigste beredskapsarbeidet må foregå framover.
Positiv utvikling
Det kan ha skjedd en holdningsendring i vinter. Da Aftenposten gjennomførte en meningsmåling i februar 2006, svarte 57 prosent at mediene burde avstå helt fra å publisere tegningene av Muhammed. I en ny meningsmåling, gjennomført av Norfakta for NRK i januar, svarte 65 prosent at norske medier burde publisere karikaturene.
Samtidig har flere markante samfunnsdebattanter flagget et linjeskift den siste tida og tatt til orde for et kraftigere vern om ytringsfriheten.
Men vi har også sett mange eksempler på det motsatte. Virkningen av et nytt angrep på vår egen dørterskel, tror jeg ikke vi overskuer ennå. Frykten er en mektig motstander.
Hindre lammelse av offentligheten
Anslaget mot debattmøtet i København var symbolmettet i så måte: Det var nettopp «ytringsfrihet, men…»-holdningen taleren kritiserte da hun ble avbrutt.
Skal vi hindre at offentligheten lammes litt ved hver skuddsalve, er dette et sted å starte. Vi må avkle «men'et». Ikke bare når det skjuler et misforstått hensyn til religiøse følelser. Men også når det skjuler en redsel som leder til økt selvsensur.
