NRK Meny
Kronikk

Store utfordringer for Republikanerne

Presidentvalget avslørte større utfordringer som Republikanerne nå må ta tak i, skriver Hans Olav Lahlum i denne oppsummeringen av den amerikanske valgkampen.

Stemningen i Boston stod ikke akkurat i taket mot slutten av valgvaken

Laber stemning på Republikanernes valgvake. Partiet står nå foran store utfordringer i tiden som kommer.

Foto: JOE RAEDLE / Afp

I skrivende stund er fortsatt langt fra alle interessante tall klare, og det er alt for tidlig å si hva fremtidens historiebøker vil skrive om presidentvalget i 2012. Likevel er det nå mulig å trekke noen konklusjoner ikke bare om årets valg, men også om veien videre frem mot 2016.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ventet resultat

Det må først fastslås at presidentvalget i 2012 til slutt fikk et ventet resultat.

Barack Obama vant, på linje med de fleste meningsmålingene og de aller fleste eksperttipsene fra sist uke, ganske knepent på stemmer (50.4 % mot 48.0 %) og ganske klart på valgmenn (332 mot 206). Selv om avgjørelsen formelt kom senere enn mange ventet, var bildet klart fra starten av valgnatten.

Republikanerne håpet til det siste på en utvikling a la 1980.

Hans Olav Lahlum, forfatter og hsitoriker

Republikanerne tapte i alle delstatene hvor de håpet på en sensasjon, og ble for å skape spenning avhengig av svært god uttelling i store vippestater hvor valgdagsmålingene var enten jevne eller liten fordel til demokratene. Skiftet republikanerne trengte kom aldri denne valgnatten: Obama vant bekvemt i Ohio, knepent i Virginia og hårfint i Florida. Og hadde for øvrig i mellomtiden reddet så mange av de mindre vippestatene at han til slutt kunne vunnet selv med tap i alle de tre statene.

ALT OM PRESIDENTVALGET 2012: NRKs samleside

Håpet på 1980-reprise

Republikanerne håpet til det siste på en utvikling a la 1980. Den gang vendte millioner av usikre velgere seg de aller siste dagene mot en sittende demokratisk president som ikke hadde kunnet leve opp til forventningene og slet med økonomien. Resultatet ble en klar seier for utfordreren Ronald Reagan – selv om han gikk opp mot en sittende president som var langt yngre.

Romney lyktes bedre enn mange ventet som valgkamppolitiker, men klarte ikke å følge opp en svært god innsats i den første presidentdebatten.

Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker

Men høyresvingen fra 1980 kom aldri i 2012. Romney lyktes bedre enn mange ventet som valgkamppolitiker, men klarte ikke å følge opp en svært god innsats i den første presidentdebatten. Han kunne ikke fylle Reagans rolle som sin tids store TV-politiker. Selv om Obama ikke virket like motivert som i 2008, var han fortsatt to klasser over Carter som taler – og kom tilbake med seier i de to siste presidentdebattene.

SE OGSÅ: Obamas seierstale

Lignet mest på 2004

Tross de politiske ulikhetene, lignet valgkampen i 2012 til slutt mest på den fra 2004. Også da hadde man en sterkt omstridt sittende president som søkte gjenvalg i et politisk polarisert USA. Presidenten mistet også i 2004 ledelsen på meningsmålingene etter at utfordreren klarte seg godt i TV-debattene. Meningsmålingene var også da jevne helt frem mot valgdagen.

Men de siste dagene fikk den sittende presidenten også i 2004 utbetalt et lite styringstillegg: Han vant de fleste tvilerne, og partiet hans lyktes best med mobiliseringen. George W. Bush fikk 50.7 % og vant med 2.5 % margin da han ble gjenvalgt i 2004. Obama ser altså ut til å få 50.4 % og vinne med 2.4 % margin i 2012.

God håndtering av uværet Sandy styrket hans presidentoppdrift, men var neppe avgjørende.

Ikke spesielt godt valg av Obama

Delstatenes valgkart lignet til forveksling det fra 2008. Statistikkguruen Nate Silver imponerte med å forutse utfallet i 50 delstater (for øvrig tross egne prognoser om at han bare hadde 20 % sjanse til å klare alle!). Jeg klarte selv 48, og flere andre eksperter med ulike typer kvalifikasjoner lå også høyt på treffprosenten i år. Ingen delstater fikk en sensasjonell vinner i 2012. Det mest oppsiktsvekkende der var at kun to stater vippet tilbake fra demokratene til republikanerne – selv om Obama bare fikk hårfint over 50 % av stemmene og selv om seiersmarginen hans falt fra 7 % til 2 %.

Barack Obama gjorde ikke noe spesielt godt valg i år: Oppslutningen hans gikk klart ned, og det samme gjorde valgdeltakelsen.

Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker

Barack Obama gjorde ikke noe spesielt godt valg i år: Oppslutningen hans gikk klart ned, og det samme gjorde valgdeltakelsen. Det bør her nevnes at han på begge deler scoret høyere enn noen annen demokratisk presidentkandidat siden 1964. Til sammenligning ble Bill Clinton i 1996 gjenvalgt med bare 49 % av stemmene og 49 % valgdeltakelse. Men sammenligningsgrunnlaget for Obama var 2008, og mange velgere var åpenbart skuffet over økonomien og de uoppfylte løftene fra den gang.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Republikanerne må revurdere strategien

Tross skuffelsen og tilbakegangen vant demokratene soleklart på valgmenn, og beholdt tidligere trygge republikanske stater som Colorado og Virginia. Det er urovekkende nytt for republikanerne, som sliter med å få flertall utenfor sin tradisjonelle kjernegruppe av hvite menn. Partiet har fortsatt ikke fått noe gjennombrudd hos voksende grupper av spansktalende og andre ikke-hvite – som vokser og blir stadig viktigere. To hvite menn på topp ble en del av problemet i 2012.

Under lå større politiske utfordringer republikanerne må begynne å tenke over lenge før nominasjonen i 2016. Innvandringspolitikken er i ferd med å bli partiets største politiske utfordring. Og strategisk må republikanernes representanter i Washington D.C., særlig de med ambisjoner for 2016 og 2020, spørre seg om det er hensiktsmessig å fortsette konfrontasjonslinjen i Kongressen fire år til.

Interessant test for økonomien

Økonomiens betydning for presidentvalg er et mye omtalt spørsmål. I så måte ble 2012 en svært interessant test. Økonomien spilte en stor rolle også i denne valgkampen. Men resultatet svekket teoriene til de som har trodd at valgoppslutningen i USA kan forutses nærmest som en funksjon av økonomitallene. Økonomitallene tilsa ikke seier for den sittende presidenten.

«It’s not only the economy stupid», kan man med ganske god samvittighet si etter valget i 2012.

Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker

Midtveis i presidentperioden påsto mange at ledigheten måtte ned minst til 6-tallet for at Obama ikke skulle tape i 2012. Men Obama ble gjenvalgt med en ledighet rundt 8 %. Med det gikk USA mot strømmen i dagens vestlige verden, hvor velgernes misnøye med økonomien har felt en rekke statsledere.

«It’s the economy stupid» er blitt stående som et klassisk sitat fra valget i 1992. Men selv om økonomien var svært viktig da Bush senior tapte mot Bill Clinton i 1992, var den da del av en double trouble-situasjon hvor den sittende presidenten slet med skuffende økonomitall og var underlegen sin utfordrer som valgkamppolitiker. Obama var fortsatt minst på høyde med sin motstander som valgkamppolitiker, og fikk i innspurten uttelling for sin erfaring og tittel som president. «It’s not only the economy stupid», kan man med ganske god samvittighet si etter valget i 2012.

Personlighet, erfaring og valgkampinnsats spiller fortsatt en stor rolle ved valg også i USA. En sittende president som er en karismatisk valgkamppolitiker har fortsatt aldri tapt der.

LES OGSÅ: Narkotikareform i USA - også noe for Norge?

Satset (nesten) alt og tapte

Romney satset – også med valget av Paul Ryan som visepresident – nesten alt på økonomikortet. Og tapte altså.

Romney klarte nok aldri å kvitte seg med stemplet som en søkkrik næringslivsdirektør fjernt fra folks hverdag, og begikk en alvorlig feil med sin uttalelse om at 47 % av velgerne var uten interesse. Han viste likevel stor fremgang både på politisk innhold og som valgkamppolitiker. De vel 48 % av stemmene han fikk er faktisk den nest høyeste oppslutning en republikansk kandidat har fått siden 1980-tallet. Romney hadde en stor utfordring da han, etter en lang nominasjonsstrid og med et splittet parti bak seg, gikk i ringen mot en sittende president som var en mer karismatisk kandidat. Hans 65 år var også en utfordring: Amerikanerne har sjelden gått tilbake på generasjonsskifter, og man må tilbake til 1980-tallet for å finne en presidentkandidat over 60 år som vant et valg.

Hederlig innsats

Fremtidens historiebøker vil trolig skrive at han fra det utgangspunktet gjorde en hederlig innsats i 2012. Romney ble den første presidentkandidaten fra de historisk sterkt diskriminerte mormonene. Og han skal ha en stor del av æren for at årets valgkamp, sammenlignet med mange valgkamper de siste 24 årene, ble ryddig og lite negativ. Fremfor alt klarte han seg uventet bra i møtet med Obama.

Men et tap i en amerikansk presidentvalgkamp er uansett tall og stil alltid et tungt personlig og politisk nederlag for kandidaten. Man må tilbake til 1960-tallet for å finne en som ha fått en ny sjanse som presidentkandidat etter å ha tapt. Og motsatt av de tapende presidentkandidatene fra 2004 og 2008, senatorene John Kerry og John McCain, står Romney nå igjen uten noen politiske verv. Det var nå eller aldri for Mitt Romneys langsiktige plan for å bli president. Han er ingen realistisk kandidat for en ny nominasjon som 69-åring i 2016.

Et mer spennende spørsmål er om hans unge visepresidentkandidat Paul Ryan kan være det. Man må tilbake til Franklin Roosevelt i 1932 for å finne noen som ble valgt til president etter et tapt et visepresidentvalg. Men nederlaget i 2012 ble et hederlig tap og Romneys må ta ansvaret. Ryan kan være aktuell i 2016. Men først må et splittet republikansk parti da bli enige med seg selv om de etter Romneys tap skal forsøke å ta et steg til bort fra sentrum, eller et steg tilbake mot sentrum.

LES OGSÅ: Obamas mange hastesaker

Kan rykke opp til topp ti

Når seiersfesten er over, er utfordringene store også for demokratene.

Med gjenvalget i 2012 tok Obama steget opp i midtsjiktet av historiens amerikanske presidenter. Han kan med en god andre periode ta steget helt opp til topp ti.

Hans Olav Lahlum, forfatter og historiker

Valgresultatet bekreftet at det er et skarpt todelt USA Obama skal lede. Og handlingsrommet til presidenten begrenses fortsatt dels av republikanernes styrke i Kongressen og dels av utenlandsgjelden. Men Barack Obama har vunnet sitt siste valg, og kan de kommende fire årene kjempe for sitt politiske prosjekt og sitt historiske ettermæle. Med gjenvalget i 2012 tok Obama steget opp i midtsjiktet av historiens amerikanske presidenter. Han kan med en god andre periode ta steget helt opp til topp ti. Det største spørsmålet er hvordan han lykkes med den økonomiske politikken.

Delvis i forlengelsen av det kommer også spørsmålet om Obama vil bli en av de presidentene som innleder en ny fremgangsrik epoke for sitt parti. Franklin Roosevelt var den forrige presidenten til demokratene som klarte det: Hans valgseier i 1932 ble den første av fem strake seire for demokratene, etter en langvarig republikansk dominans. Hvis Obama i sin andre periode lykkes godt nok til at demokratene kan vinne igjen uten ham i 2016, kan hans seier i 2008 bli stående som et epokeskifte – og han som en historisk redningsmann for demokratene. Det gjenstår å se om Barack Obama kan lykkes med det. Men han tok et langt steg natt til onsdag denne uken. Valget da ble samtidig et nytt tilbakeslag for det historiske ettermælet til hans forgjenger George W. Bush. Selv om det ble mindre avgjørende i 2012 enn i 2008, fikk også Mitt Romney som republikansk kandidat slite mye med velgernes minner fra George W. Bush-administrasjonen.