Den gjenvalgte presidenten har ingen tid å miste. Det står saker i kø, og den mest akutte av dem alle er å bli enige med Kongressen om budsjettkutt og skattepolitikk. Det må skje før nyttår.
«Fiscal cliff» – det økonomiske stupet
USA har en statsgjeld på 16.000 milliarder dollar, som skriver seg både fra krigføring i utlandet og tiltak for å stimulere økonomien hjemme. Både demokrater og republikanere er enige om at dette er uholdbart, men i fjor klarte de ikke å bli enige om hvordan gjelda skal kuttes.
Derimot ble de i fjor enige om å utsette spørsmålet til slutten av 2012, med en klausul om at dersom det ikke ble oppnådd enighet, trer både skatteøkninger og kraftige kutt i offentlige budsjetter i kraft fra 1. januar 2013. Forsvaret må bære halvparten av budsjettkuttene, noe republikanerne er svært negative til. Skatteletter som president George W. Bush innførte vil samtidig automatisk bli opphevet, også svært upopulært i det republikansk-dominerte Representantenes hus.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Må prioritere samarbeid
Obama kommer ikke til å få grønt lys til å ta opp nye lån for å dekke løpende utgifter, men samtidig frykter resten av verden en sammentrekning i amerikansk økonomi som rammer etterspørselen etter varer fra andre land. Obama må simpelthen prioritere samarbeid med Kongressen på en annen måte enn tidligere, helt fra starten.
Ett av hans første møter bør være med majoritetsleder John Boehner i Representantenes hus. Det blir ingen løsning uten at demokratene godtar budsjettkutt og republikanerne aksepterer en viss økning i skattene. Sentralbanken kan i lengden ikke fortsette å bruke seddelpressen til å løse problemene.
SE GRAFIKKEN: Slik ble valget vunnet – stat for stat.
Øverstkommanderende for politikken
Presidentkandidat Obama førte en valgkamp med få visjoner og klare svar. Nå må han ta styringen, ikke bare i forhold til budsjettet og Kongressen. Underveis har han uttalt at han «håper å kunne håndtere immigrasjonssystemet og klimaendringene i andre presidentperiode». Det er for vagt for de velgerne som stemte på ham fordi alternativet ga mindre håp.
Obama kan ikke bare overlate til komiteer og statsråder å svare på utfordringene. Han er ingen junior på opplæring lenger, men må vise vilje og evne til styring. Han må bestemme seg for i hvilke spørsmål han må gå den lange veien, via en delvis fiendtlig innstilt Kongress, og i hvilke han skal bruke presidentens fullmakter til å utøve politikk som ikke kan få flertall blant de folkevalgte.
Noen spørsmål må han trolig bare la ligge, som fangene på Guantanamo. Verken amerikanske delstater eller allierte land i Europa er villige til å ta hånd om fangene. Men immigrantene må han ta på alvor, de ikke-hvites andel av velgerne øker med to prosent for hvert valg.
Arbeid, skatt og vekst
Det amerikanske skattesystemet er et lappverk og vanskelig å få oversikt over. Begge partier er enige om forenkling, blant annet å senke den generelle bedriftsbeskatningen til 25 prosent. Men det er også mye de er uenige om. Obama foreslo i fjor omfattende skatteletter for småforetak som ansetter flere arbeidere, i tillegg til ulike tiltak for å sikre arbeidsplasser for veteraner, ungdom og en flere hundre tusen offentlig ansatte. Republikanerne sa nei. Men presidenten kan ikke gi opp å finne kompromisser når det gjelder skatt og offentlige utgifter, for det er spørsmål som kommer på bordet minimum en gang i året, i forbindelse med budsjettet.
I tillegg til den ideologiske uenigheten mellom republikanere og demokrater når det gjelder offentlig forbruk, setter som nevnt en rekordstor statsgjeld grenser for presidentens handlefrihet. Det ligger nok i presidentens bakhode fra i forgårs.
Sist måned ble det skapt 171.000 nye arbeidsplasser, men totalt sett gikk arbeidsløsheten opp med en desimal, til 7,9 %. Mange arbeidsplasser ble altså samtidig lagt ned. Her er ikke bare summen viktig, for også i USA er det snakk om kritiske grenser når det gjelder å bevare lokalsamfunn og hele byer. For Obamas kjernevelgere, de unge, de ikke-hvite og kvinner, er arbeid det viktigste enkeltspørsmålet. Der må han levere.
SE VIDEO: Seierstalen og jubelen utenfor det Hvite Hus.
Utenriks perifer i valgkampen
Utenrikspolitikk har spilt en perifer rolle i valgkampen. Men nå ventes det at presidenten svarer på utfordringene også der. Det er en bortimot etablert sannhet i USA at Iran er nær ved å kunne produsere egne atomvåpen, selv om det langt fra er dokumentert. Sanksjonene svir, men har vist seg som et håpløst virkemiddel for å endre Irans politikk.
I innspurten av valgkampen gikk det rykter om at USA og Iran skal gå i direkte dialog etter valget. Det ble avvist, men på en måte som tydet på at det var noe i ryktene. Her er det kun resultater som teller, inntrykket av endeløse prosesser imponerer ingen. Det skal mye til at presidenten og hans administrasjon klarer å levere, men han vil sannsynligvis prøve.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Press for å gripe inn i Syria
Mange, både statsledere og andre, opplever at det er vanskelig å se på at syrerne dreper hverandre i en ekstremt blodig borgerkrig, uten at USA, NATO eller FN tar i bruk maktmidler for å stanse volden. Obama vil sikkert oppleve økende press i retning av å gripe inn, men har så langt sagt nei, også til væpning av opposisjonen.
Resultatet er for usikkert, en ny militæroperasjon for dyr. Det har så langt ikke vært noe amerikansk folkekrav at presidenten skal handle, tvert i mot. Men om han ønsker at USA skal beholde sin posisjon i en arabisk verden preget av revolusjoner og islamisering, må han finne en måte å lede på også der; alene, eller aller helst sammen med andre.
