«Alle skal med!» Norge er flere ganger kåret til verdens beste land å bo i, men bak fasaden kan en tydelig ense baksiden av medaljen.
Julaften 2008. Jeg var plassert på atter en lukket barnevernsinstitusjon, hvor vold og isolasjon var en del av hverdagen.
Dette var min første permisjon – jeg var en av de heldige som fikk feire jul med familien, og jeg gledet meg ubeskrivelig mye til mitt første frie møte med omverdenen på lang tid. Endelig skulle jeg få kjenne meg «normal» igjen, tenkte jeg. Om så bare for én kveld.
Kvelden kom og storfamilien samlet seg rundt middagsbordet. Alkoholen fløt og stemningen var god.
Etter tur delte alle sine «statuser»; om ny toppjobb, jusstudier og eksamener, nytt hus og reise til Afrika, båter, hytteturer og oppussingsprosjekter. En konkurranse forkledd som vennlig dialog.
Rus og utenforskap
Plutselig sank det inn – alt gikk over hodet på meg. Jeg hadde absolutt ingenting å bidra med i samtalen som var av noe som helst verdi i mine omgivelsers målestokk. Jeg følte meg mutters alene, utenfor og verdiløs.
En overveldende tanke vokste frem i meg; akkurat nå skulle jeg mye heller ønske at jeg kunne sitte alene i et rom og ruse meg.
Å føle seg alene samtidig som en er omringet av mange mennesker er det mest ensomme som finnes. Fasader og overfladiske relasjoner skaper avstand mellom personer som i utgangspunktet bryr seg om hverandre.
Et sosialt eksperiment
I en nederlandsk dokumentar om Norge forteller sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen om hvordan oljen og den brå økonomiske veksten har endret mentaliteten til «nyrike» nordmenn. Samtidig som stadig flere nordmenn studerer til mastergrader, har det som tidligere ble ansett som normale, anstendige jobber tapt status. Majoriteten er én stor elite.
Programlederen forteller at hun aldri før har sett så mange heroinavhengige i gatene i noen annen by, og spør hvordan det kan ha seg at Oslo er Europas heroinhovedstad når Norge, foruten å være verdens rikeste land, utad fremstilles som nærmest et paradis av velferd og solidaritet.
Hylland Eriksen argumenterer med at nettopp fordi vi er et så vellykket samfunn, er det å falle utenfor veldig mye vanskeligere enn i mange andre land – en faller dypere og skammen (og fordømmelsen) blir desto større.
Ensomhet dreper
For det er ikke bare innvandrere som opplever det som utfordrende å få innpass blant den store norske «eliten». Rusavhengige er et godt eksempel. Vi snakker om at de må integreres tilbake i samfunnet, og at etter fullført behandling må vi hjelpe dem til å velge studier fremfor en overdose.
Ja, for når også de får seg en mastergrad, jobb, bolig og blir som oss, er det klart vi kan ta dem inn i varmen – bare si fra når du er rusfri og har alt på stell!
Det snakkes lite om at en av de viktigste forutsetningene for å lykkes er nettopp det å føle seg akseptert og inkludert. Og mange nordmenn tar i liten grad initiativ til å invitere inn andre utenfor sin egen sirkel.
La oss da i det minste være ærlige, fremfor å gi sårbare mennesker et falskt håp. La oss våge å erkjenne at det kanskje er vi som opprettholder problemet, og ikke dem som faller utenfor.
Nordmenn blant de strengeste i verden
I 2011 publiserte prestisjemagasinet Science Journal verdens første internasjonale studie på sosiale normer. Landene ble plassert i grupper på en skala fra «bred» til «snever» (sosial romslighet).
Resultatene var overveldende nedslående; Norge kom dårligst ut av alle landene, sammen med India, Pakistan, Malaysia og Sør-Korea. I andre enden av skalaen finner vi land som Nederland, Brasil og USA.
Konklusjonen er at Norge stiller svært strenge krav til personlig oppførsel, og hvordan vi ter oss i ulike situasjoner. Dette medfører at terskelen for å straffe eller stigmatisere avvikende personlighetstrekk er veldig mye lavere hos nordmenn enn i de fleste andre befolkninger. Nordmenn er rett og slett svært lite romslige i møte med annerledeshet.
Du kan leve ved siden av oss, men ikke med oss
Nordmenn snakker ofte om viktigheten av integrering, men hvem er det egentlig vi prøver å lure? Mange ser ut til å glemme at integrering er en gjensidig prosess – det handler om å møte hverandre – ikke at den andre parten skal smeltes om til en mindreverdig kopi av deg.
Vi trenger å redefinere hva som er en vellykket integrering, og ikke minst, hvilke krav vi egentlig stiller til hverandre.
I fjor publiserte InterNations de siste resultatene fra sin årlige internasjonale spørreundersøkelse hvor de undersøker forholdene for innvandrere (expats) i over 60 ulike land.
Norge scorer høyt på spørsmål som omfatter familieliv, men havner helt på bånn på spørsmål om å finne sin plass, blant annet «å føle seg velkommen», «nordmenns vennlighet» og «hvor lett det er å stifte vennskap».
Farlig å sette en fasit på mennesker
Jeg bodde seks år i Nederland, og det var her jeg for første gang i livet følte meg fornøyd med meg selv. Samfunnet her var varmt og åpent, og folk satt i mindre grad den butikkansatte under akademikeren.
Her slapp jeg det evige jaget etter en falsk perfeksjon, og kunne finne glede og verdi i det som faktisk betydde noe for min selvfølelse. Her var det rom til å kunne forme min egen identitet, fremfor å presses inn i en altfor trang standardmal.
«Hvis bare alle var som meg så ville alt bli bra» sier strenge Tante Sofie i Kardemomme by. Er dette norske holdninger i et nøtteskall?
Følg debatten her og
