La meg hive meg inn i diskusjonen om norske verdier og norsk kultur. For en av de virkelig mest strålende norske verdier er det lokale engasjementet for kunst og kultur. Men nå er det offentlige i ferd med å miste rollen som viktig støttespiller for nettopp denne verdien. Det er interessant, men også overraskende at det skjer med Frp i regjeringsposisjon.
En hær av frivillige
Jeg snakker om unger, ungdom og «folk flest». Folk som arrangerer festivaler og spel. Lager loppemarked og basarer. Det er der ildsjelene befinner seg. Barn og unge får klarinetter, trommer og uniformer. Nydelige stemmer i koret og som solister. Dansegrupper, teaterlag og band. For ikke å glemme smårollinger som finner kvaliteter ved seg selv som de ikke ante noe om, og som gjør at de selv en dag kan bli en internasjonal stjerne.
1700 korps. 2200 kor. 100 000 barn i kulturskolene. 115 storband. 200 trekkspillklubber. 170 spellemannslag, 220 stryke- og symfoniorkestre. 450 konsertarrangører. Klubber, festivaler og balalaikaorkestre. For ikke å glemme, ca. hundre aktive spel. Norge rundt.
Ifølge SSB's Kulturbarometer spiller 32 % av landets innbyggere et instrument, og vi går like ofte på en festival som på et idrettsarrangement.
Manglende satsing
Historiene om unger og ildsjeler er sentrale norske politikeres dårlige samvittighet. De vet rett og slett ikke hva de skal gjøre for dem og med dem. Selv om samtlige partier til dette valget sier at de vil satse på dem, sier forbausende få – om noen – hvordan de vil gjøre det.
Da regjeringen Stoltenberg gjennomførte sitt kulturløft, ble de skarpt kritisert av sine politiske motstandere for å ikke legge til rette for et skikkelig løft av kulturskoler, folkebiblioteker og hele den mangfoldige amatørkulturen.
I dag rammer den samme kritikken den blåblå regjeringen. Både Høyre og Fremskrittspartiet lovet å satse på de unge. I regjeringsplattformen står det å lese at de vil sikre barn og unge og blant annet satse på korps og kor. Det har de ikke gjort.
Idretten, derimot …
Statens rolle handler om å fordele spilleoverskuddet fra Norsk Tipping. Penger hentet fra spillere over hele landet. Inntil 2007 ble overskuddet delt likt mellom idrett og kultur. Men så skjedde det noe. Med gode politiske støttespillere sikret Idretts-Norge seg den største delen av pengespill-kaka.
I 2016 gikk omtrent 2,2 milliarder kroner til idrett – mens kultur får 681 millioner. Mens idretten får avsette 1,2 milliarder til anlegg hvert år, var potten som skulle sikre gode bygg, øvingslokaler og scener for landets korps, kor og teaterlag nå nede i 63 millioner. Mens midler til idrettsanlegg har fortsatt å stige i denne regjeringsperioden, reduseres pengene til lokal kultur, og særlig til kulturanlegg.
Følg NRK Debatt på og
Toer sine hender
Det finnes omtrent 10 000 øvingsrom som brukes hver eneste uke. Norsk Musikkråd tror at bare 10–15 % av dem er egnet. Det er dårlig akustikk. Dårlig innemiljø. Smått. Gammelt og slitent. Men hvis man er så heldig stilt at det er vinduer i øvingsrommene, så kan landets trompetister og vokalister se over mot flunkende nye idrettsanlegg. Nesten over alt.
Hovedansvaret for det frivillige kulturlivet, for kulturskoler og folkebibliotek ligger hos kommunene. Hvordan skal sentrale politikere takle den situasjonen?
Så langt har ingen gitt svar på det. Mens kommuner, fylker og staten ser avventende på hverandre, sprer det seg et inntrykk av at musikk, dans, sang, billedkunst og teater er mindre verdt. Det er ikke akkurat en motivasjonsfaktor for et land som ønsker både bredde, talenter og kreative mennesker.
Kulturen er blitt idrettens fattige fetter. De får lite oppmerksomhet, og blir fort glemt når pengene skal fordeles.
