Politikere argumenterer og kommuniserer strategisk, og det er ikke feil i seg selv. Det er selvsagt helt legitimt å anrette budskapet forskjellig, avhengig av om man snakker til en klasse med ungdomsskoleelever eller en gruppe professorer, eller om man kommuniserer via en stortingsmelding eller en tale på torget.
Men ikke alt er like uskyldig. Den politiske kommunikasjonen er nesten som et kontinuum – fra en helt nødvendig tilpasning av ord og uttrykk for å kunne nå frem med budskapet – til det som nesten kan nærme seg en behendig og uærlig form for kommunikasjon.
Politikere bruker, misbruker og misforstår forskning
Nesten alle politikere sier også at de vil ha en «kunnskapsbasert politikk», men heller ikke det er så lett i praksis. Forskningen er ikke perfekt, og politikere både bruker, misbruker og misforstår forskning.
Noen ganger, som med Donald Trump, kan det bli riktig ille. Han bryr seg overhodet ikke om hvorvidt det han sier, er sant eller ikke. Kommentatorer og journalister, særlig i USA, bruker derfor stadig mer ressurser på å sjekke fakta og dekode denne formen for politisk kommunikasjon.
- Les mer:
Norge = idyll
I Norge er forholdene, sammenlignet med USA, svært idylliske. Politikere kommuniserer selvsagt strategisk her også, og politikere kan ta feil, men det er sjelden de prøver seg på eller blir tatt i blank løgn. Man kan nesten si det motsatt: Norske politikere er flinke til å velge fakta og argumenter som gjør at de snakker sant, samtidig som de kan etterlate helt forskjellig inntrykk av samme fenomen.
La meg ta et eksempel fra ulikhetsdebatten, som både SV og Civita deltar i.
Ulikhet – versjon I
La meg starte med SVs versjon.
I en valgkampfilm SV har laget om «Forskjells-Norge», får vi høre tre budskap.
- Se filmen her:
Først forteller SV at forskjellene i Norge øker, noe SV illustrerer ved å fortelle oss at antallet milliardærer og antallet fattige barn i Norge øker. En av årsakene, sier SV, er at barnetrygden ikke har vært inflasjonsjustert på 20 år.
Deretter forteller SV oss at «alle taper når forskjellene øker», og at det fører til at «den økonomiske veksten bremser, at vi får dårligere helse og kortere levetid (samtidig som) utdanningsnivået svekkes, og vi får sosiale problemer som kriminalitet og mindre tillit oss imellom».
Til slutt forteller SV oss at vi nå har en regjering som, «i stedet for å stoppe denne utviklingen», har valgt å redusere skattenivået og latt mesteparten av skattelettelsene gå til de rikeste.
Men er dette sant?
En del av det er sant, og med en litt kreativ forklaring på hva SV har ment å si med filmen, kan den kanskje passere en løgndetektor. Men det etterlatte inntrykket filmen gir, er ikke riktig.
Og det skjønte vel også SV, da de laget filmen?
Ulikhet – versjon II
Her kommer så min versjon:
Det er mange måter å måle ulikhet på. Hvis man vil ha et samlet mål på hvordan ulikheten utvikler seg, som er den vanligste måten å måle ulikhet på både i Norge og internasjonalt, pleier man å bruke den såkalte ginikoeffisienten.
Målt på denne måten er den økonomiske ulikheten i Norge omtrent den samme i dag som den var for 25 år siden. Men ser vi de siste 30 år under ett, kan det måles en moderat økning.
Men til tross for denne økningen har Norge fortsatt Europas laveste ulikhet. Ingen andre land i Europa hadde lavere ulikhet enn Norge i 2013, og det betyr antagelig at vi også hadde verdens laveste ulikhet.
Ulikhetene i Norge er veldig lave
I virkeligheten er ulikheten i Norge enda lavere, sammenlignet med de fleste andre land. Det skyldes at vi i Norge mottar flere gratis eller billige tjenester fra det offentlige enn man gjør i de fleste andre land, og slike tjenester kommer ikke med når man måler gini.
Norge kommer også bedre ut, hvis man måler livsløpsinntekt og ikke bare inntekten i ett enkelt år. Ulikheten i livsløpsinntekt er omtrent halvparten av ulikheten i ett enkelt år. Årsaken er at det er mange som har en inntekt som varierer gjennom livet, og at vi altså samlet sett, gjennom livet, har mye større likhet i Norge enn i (nesten) alle andre land. Det kan tyde på at vi i mindre grad enn i mange andre land risikerer varig lav inntekt i Norge.
Fattigdomsbegrepet som vi bruker i EU og OECD, er et relativt begrep. Den som har en inntekt under en viss andel av medianinntekten, defineres som fattige.
Halvparten av fattige barn lever i innvandrerfamilier
Andelen med slik vedvarende lav inntekt i Norge ligger stabilt på cirka åtte prosent, hvis vi bruker EUs definisjon, mens den har steget fra to til nærmere fire prosent siden 1990-årene, hvis vi bruker OECDs definisjon.
Men selv om andelen er stabil, har gruppen forandret seg: Det er færre pensjonister og flere barnefamilier som har lav inntekt, hvilket særlig skyldes innvandring. Cirka halvparten av de fattige barna lever i innvandrerfamilier.
Ulikheten i Norge er altså lav og ganske stabil. Men selv om vi legger til grunn at det har vært en svak økning de siste cirka 30 år, eller de siste få årene, har det ikke fått noen av de konsekvensene som SV antyder i sin film – snarere tvert imot: Samtidig som ulikheten har økt litt, har den økonomiske veksten vært sterk, mens vi har fått bedre helse, lenger levetid, høyere utdanningsnivå, mindre kriminalitet og økt tillit i befolkningen.
Følg debatten: og
Har flyktningstrømmen bidratt til økning i ulikheter?
Jeg har aldri sett eller hørt at regjeringen har sagt eller skrevet at den ønsker å øke ulikheten i Norge. Men det betyr ikke at ikke ulikheten kan komme til å øke likevel. Det er for eksempel ikke helt usannsynlig at den store tilstrømningen av flyktninger og asylsøkere til Norge i 2015 kan ha bidratt til en økning i ulikheten, men det gjenstår å se. Foreløpig har vi bare (usikre) tall for ulikheten i Norge for 2013 og 2014.
Formuesskatten, som mange trekker frem når de vil beskylde regjeringen for å ville ønske seg større ulikhet, har praktisk talt ingen virkning på ginikoeffisienten. Årsaken er at mesteparten av formuen til de rikeste er næringsvirksomhet.
Dette er også årsaken til at ulikhet i formue (som alltid er større enn inntektsulikheten) er vanskeligere å bruke som generelt mål på ulikheten i et samfunn. For hvis formue er næringsvirksomhet, så er det jo også arbeidsplasser, som bidrar til å redusere ulikheten. Litt enkelt sagt kan altså en skatt, som har til hensikt å redusere formuesulikheten, bidra til økt inntektsulikhet, fordi det blir investert mindre i næringsvirksomhet og arbeidsplasser enn det ellers ville blitt.
Lærdom
Jeg må presisere at dette innlegget ikke først og fremst er en anklage mot SV. Alle partier har denne typen «svin på skogen». SV har dessuten også laget en skriftlig rapport om ulikhet, som er mer nyansert.
Men det er et forsøk på å vise hvordan politisk kommunikasjon kan fungere, og hvordan to beskrivelser av samme fenomen kan etterlate to helt forskjellige inntrykk. Det viser også hvor viktig det er at man er observant og kritisk i møte med partipolitisk «propaganda».
Min versjon av ulikhetssituasjonen i Norge er for øvrig basert på tall fra Nasjonalbudsjettet og SSB. Jeg har selvsagt ingen garanti for at ikke også de kan ta feil – men jeg tror det er det nærmeste vi kommer fakta om ulikhet i Norge nå.
