I debatten om sammenslutning av våre to nordligste fylke blir det ofte vist til at Stortinget to ganger har vedtatt resultatet, og at alle – også fylkestinget i Finnmark – derfor må bøye seg.
La oss se på grunnlaget for denne argumentasjonen. Vi må ta utgangspunkt i det viktigste politiske vedtaket på området, nemlig inndelingslova av 2001. Den bestemmer ikke antall fylker eller kommuner, men hvordan staten må gå frem for vedta endringer.
Krever utredning
Kommunesammenslutninger vedtas som regel av Kongen i statsråd. For fylker legger loven myndigheten direkte til Stortinget (§ 4). Her opptrer altså ikke Stortinget som lovgivende makt, men som forvaltningsmyndighet (slik er det også på enkelte andre områder). Den som treffer vedtak i kraft av en lov, må følge loven. Stortinget kan selvsagt velge å endre loven eller vedta en ny; men dette har ikke skjedd her.
Loven krever at saken er utgreid før det kan treffes vedtak (§ 8). Den krever uttrykkelig at «fylkestinget sjølv» må få uttale seg før vedtaket treffes (§ 9). Uttalelsen må rimeligvis komme etter at saken er utredet og regjeringen har bestemt seg for hvilket resultat den vil foreslå.
Den binder verken regjering eller storting. Men den prosessen loven anviser, skal dels sikre at de berørte fylkene får uttale seg, dels sikre Stortinget kunnskap om lokale stemninger og behov; fylkestinget får også mulighet til å holde rådgivende folkeavstemning før saken allerede er «avgjort». Begge deler vil bidra til å sikre resultatets legitimitet – uansett utfall.
Uferdig
Hva skjedde i denne saken? Det forslaget om fylkessammenslutninger som regjeringen våren 2017 la frem for Stortinget, omfattet de andre fylkene som er vedtatt sammenslått. For Nord-Norge ble Stortinget i stedet gjort oppmerksom på at det kunne tenkes tre løsninger (ett fylke, Troms og Finnmark, eller Troms og Nordland).
Departementet gjorde det samtidig klart at det «i dialog med fylkeskommunane» ville «vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast». Tanken var så å legge frem en egen proposisjon om saken senest våren 2018. Et slikt tidsskjema ville ha vært tilstrekkelig til å forberede en eventuell sammenslutning med virkning fra 2020.
Dette kan bare leses som uttrykk for at regjeringen selv ikke anså saken om sammenslutning i Nord-Norge som ferdig utredet. Og det er ingen hevder at «fylkestinget sjølv» hadde fått uttale seg, slik loven krever.
Benkeforslaget
I Stortinget ble regjeringspartiene og de to støttepartiene likevel enige om å slå sammen også Troms og Finnmark. Vedtaket ble truffet i samsvar med et benkeforslag om dette.
I proposisjonen om kommuneøkonomi for 2018 viser departementet til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. «I tråd med dette» foreslo det å slå sammen Finnmark og Troms til en ny fylkeskommune. Siden «vedtaket» jo allerede var truffet, ble regjeringens forslag ikke vedtatt. Men slik saken hadde utviklet seg, spiller dette liten eller ingen rolle.
Uansett hadde jo ikke saken vært gjenstand for videre utredning, og «fylkestinget sjølv» hadde fortsatt ikke fått anledning til å uttale seg.
Våren 2018 fikk Stortinget på bordet et forslag om å ta saken opp igjen. Siden forslaget ikke ble vedtatt, blir det skjevt å hevde at Stortinget har vedtatt sammenslutningen to ganger, slik vi ofte hører.
Men heller ikke dette har nevneverdig betydning. Voteringen bidro bare til å bekrefte at stortingsflertallet fortsatt hadde samme syn på klokskapen i å slå sammen våre to nordligste fylker.
Bryter egne regler
Det som etter dette står fast, kan oppsummeres slik:
- Denne saken handler ikke om respekt for Stortinget som lovgivende makt, men om dets virksomhet som forvaltningsmyndighet i kraft av inndelingslova.
- Som forvaltningsmyndighet er Stortinget bundet av de bestemmelser om prosessen ved sammenslutning av fylker som det selv har vedtatt i lovs form.
- Loven krever at saken er ferdig utredet før forslag fremmes, og «fylkestinget sjølv» skal få uttale seg før vedtak blir truffet.
- Ingen av disse kravene er oppfylt i denne saken.
Hva som til slutt hadde blitt resultatet dersom regjeringen, partigruppene eller Stortinget selv hadde stoppet et benkeforslag som var fremmet og ble vedtatt i strid med loven, kan vi ikke vite. Men vi kan nok i alle fall legge til grunn at slik kunnskap om stemningen i Finnmark som vi senere har fått, ville ha påvirket flertallets vurderinger.
Dessuten ville en forsvarlig prosess ha gitt resultatet en helt annen legitimitet enn det regjeringen holder fast ved. Det var nettopp en slik prosess departementet selv hadde lagt opp til, men ikke fikk fullføre.
Saken gjelder selvsagt politikk, ikke «jus» alene. Men i et land som Norge utøves all politikk innenfor juridiske rammer.
Den som ikke liker reglene, bør forsøke å få dem endret.
Vi er neppe tjent med at Stortinget bryter regler det selv har gitt.
Følg NRK Debatt på
