I dokumentaren «Fra barn til borger» på NRK, følger vi skolehverdagen gjennom et helt år i en førsteklasse ved Gamlebyen skole. Filmen viser en hverdag preget av disiplin, læringstrykk, måloppnåelse og vurdering.
Dokumentaren har skapt stort engasjement på sosiale medier, og mange er bekymret over det de har sett. Gamlebyen skole skriver på sin Facebook-side at dokumentaren gir et unyansert bilde – og la oss håpe det. Men filmen viser en skolehverdag som dessverre er svært gjenkjennelig for mange foreldre til barn i Oslo-skolen.
For tjue år siden ble seksåringer lovet en skole med læring gjennom lek. I dag er virkeligheten en annen på mange skoler. I dag har seksåringer timeplaner med læringsøkter opp til 120 minutter uten friminutt. De kartlegges med stoppeklokke og mange går i klasser med over 28 elever. I dag sitter fem- og seksåringer og vurderer seg selv med surefjes/fargekoder og ukeplanene er sprengfulle av læringsmål.
Arena for konkurranse
I Oslo opplever barna våre at de sammenlignes, at klassene på trinnet sammenlignes og at skolene sammenlignes. Lærere og rektorer blir målt på våre barns prestasjoner, og skolen har blitt en arena for konkurranse mellom skoler, byråkrater og politikere. Dette kommer godt til syne i de strategiske planene til skoler i Oslo.
Her finner vi begreper som gir assosiasjoner til konkurrentanalyser i næringslivet: I planene kan vi lese om risikovurderinger, risikoreduserende tiltak og resultatmål. Planene har et gjennomgående ensidig fokus på målbare ferdigheter og målindikatorene er i all hovedsak Osloprøver og Nasjonale prøver.
Snevert syn
Det er selvsagt viktig at skolen har gode og gjennomtenkte planer for våre barns læring. Men når de eneste «bevisene» på at elevene lærer det de skal, er resultater på standardiserte prøver i basisferdigheter, har vi fått en skole med et svært snevert syn på både barn og læring: De strategiske planene speiler i svært liten grad den generelle delen i læreplanen.
FØLG DEBATTEN: og
Ingen av de mange strategiske planene jeg har lest nevner skolefag som KRLE, samfunnsfag, musikk eller kunst- og håndverk. Hvorfor er det slik? Hvorfor er for eksempel samfunnsfag og praktisk-estetiske fag så fraværende i skolers strategiske planer? Fokuset på målbare resultater har på mange skoler blitt prioritert på bekostning av andre fag og ferdigheter.
Elevene – en risikogruppe
Å lese strategiske planer er ikke bare urovekkende. Noen ganger tenderer det også til det absurde: Som et risikoreduserende tiltak for å nå målet i nasjonale prøver i engelsk har en skole oppført at barna på 4. trinn skal gjennomføre nasjonale prøver for 5. trinn. Men er det fordi elevene skal lære mer, eller er det fordi skolen skal nå sine resultatmål at et slikt «risikoreduserende tiltak» settes inn?
På en annen skole diskuteres det om «elevene bør være en del av risikogruppen, da det kan være en risiko for at skolen ikke når sine mål».
Voksne mennesker sitter altså i fullt alvor og definerer barna våre som en risikogruppe i skolens arbeid – at elevene kan stå i veien for at skolen når målene sine.
Rektors juleønsker
Mange har reagert på rektors tale til barna på juleavslutningen i dokumentaren «Fra barn til borger». Her formidles tre ønsker. Juleønske nummer én: At alle seksåringene jobber enda hardere med matematikk. Så ønsker rektoren seg mer ro i trapper og ganger og til slutt at alle kommer tidsnok til skolen.
Man kan jo spørre hvem som har ansvaret for at fem- og seksåringer kommer tidsnok til skolen. Og hvordan opplever barn fra vanskelige hjemmeforhold slike krav?
Ville forresten du og dine kolleger blitt motivert og inspirert om sjefen hadde holdt en slik tale på jobbens julebord?
Kartlegging med stoppeklokke
Det er all grunn til å se rektorens juleønsker som et symptom på Oslo-skolens mål- og resultatjag. De stadige formaningene om at du må jobbe hardere og at du alltid kan bli enda bedre, er et budskap som mange barn i Oslo er kjent med.
I filmen får vi også være med på gjennomføringen av en kartleggingsprøve i regning. Vi ser seksåringer som er utmattet, umotivert og barn som rugger fram og tilbake over skolepulten. Læreren gjennomfører prøven med stoppeklokke, i henhold til Utdanningsdirektoratets retningslinjer. På tavlen står beskjeden «Jeg gjør så godt jeg kan».
Slik gjennomføres altså en prøve som skal avdekke lærevansker hos barn. Det gjør vondt å se på. Og det er vondt å vite at de yngste barna utsettes for slike prøvesituasjoner flere ganger gjennom skoleåret.
Fremtidens skole
I oktober skal Stortinget behandle Stortingsmeldingen «Fag, fordypning, forståelse. En fornyelse av kunnskapsløftet». Meldingen bygger på Ludviksen-utvalgets «Fremtidens skole», og har mange positive trekk: Vektlegging av skolens brede samfunnsmandat, økt satsing på praktiske- og estetiske fag, mer fordypning og mindre overflatelæring.
I så måte signaliserer regjeringen et brudd med den markeds- og konkurranseorienterte skolepolitikken som har vært ført i Norge de siste 15 årene. Men en forutsetning for at de nye og gode føringene skal kunne gjennomføres, er at man samtidig tar et oppgjør med resultat- og målstyringen i skolen.
Man må fjerne rektorkontrakter og resultatbasert lønn. Man må stoppe offentliggjøring av skolenes resultater, og man må gi tilliten tilbake til læreren. Regjeringen unnlater dessverre å gå inn på dette i Stortingsmeldingen.
Stort press på små skuldre
«Jeg orker ikke! Jeg orker ikke å lese mer!», gråter den lille skoleflinke seksåringen over leksene i filmen «Fra barn til borger». Jeg håper de ansvarlige lytter. Det ensidige fokuset på grunnleggende ferdigheter og den stadige monitoreringen av barnas utvikling legger et stort prestasjonspress på små skuldre.
Barn kan ikke sykemelde seg hvis presset blir for stort. De har ingen fagforening som roper høyt i pressen. De har ingen mulighet til å velge sin egen arbeidsplass. Barn har skoleplikt.
Vi må trå varsomt – her blir mennesker til.
