Ryktet om et lederløst skip
Ryktet har svirret en stund. Spørsmålet om Audun Lysbakken har vært på vei ut er blitt snakket mye om i krokene på Stortinget. Noen har til og med omtalt SV som et lederløst skip.
Få har visst noe, men mange mener det har ligget i kortene.
11 år som partileder er lenge, og med tilsammen 17 år i partiledelsen gjør det ham til den i partiets historie som har sittet lengst.
Une Bastholms overraskende avgang som MDG-leder i sommer har for alvor satt søkelys på småbarnsforeldre i politikken. Lysbakken kom akkurat tilbake fra pappapermisjon, og er far til fire. Han har åpenbart ofret mye på hjemmebane.
Et ubesvart spørsmål er hva det gjorde med Lysbakkens motivasjon at partiet ikke gikk i regjering. Selv om SV er godt posisjonert som støtteparti på Stortinget, er det vanskelig å se hva som er neste skritt for ham som SV-leder.
Å gå inn i regjeringa nå, må man være laget av noe helt spesielt for å ønske seg.
Startet i motbakke
Hver gang noen dømmer en fersk partileder nord og ned, kan det være lurt å minne om Audun Lysbakkens karriere. At han i dag regnes som en suksess, var slett ingen selvfølge.
Han fikk en særdeles dårlig start som SV-leder. Få dager før han tok over som partileder i 2012, måtte han gå av som statsråd.
En betydelig yngre Audun Lysbakken måtte gå av som statsråd i 2012
Foto: Heiko Junge / NTBHan var da venstresidas kandidat, og mange mente han ville gjøre SV til et parti for museumsvoktere og spesielt interesserte. Kommentatorer omtalte ham som mutt, sint og uten bred og folkelig appell.
Det ble hentet fram sitater fra Lysbakkens radikale ungdom, da han svermet for marxismen og var langt fra begeistret for børs og katedral. Mange mente partiet hadde valgt feil leder.
Fra mutt marxist til mr. Cool
Man skal lete lenge etter noen som mener det i dag. Nå framstår Lysbakken som en svært komplett partileder.
Han har den uslåelige kombinasjonen av sterk autoritet i eget parti samtidig som han er respektert av konkurrentene.
Selv om han rett nok har spisset partiet mer enn folkepartiet de prøvde å være under Kristin Halvorsen, har han også fornyet partiet. Og Lysbakken selv framstår alt annet enn en nedstøvet gammelsosialist.
Han har velgerappell, vinner nesten alltid debatter og har en egen «coolness» som er de færreste politikere forunt. Og ingen husker lenger Jenteforsvaret, tilskuddssaken som gjorde at han gikk av som statsråd i 2012.
Audun Lysbakken har endret seg mye, også i klesveien, etter at han ble partileder i 2012
Foto: Anette Karlsen / NTBDéjà vu
En som erkjenner det i dag, er mannen som i sin tid tapte ledervalget mot Lysbakken, Bård Vegar Solhjell: SV valde rett da de ikke valde meg, skrev han i dag på Facebook. Den gang var Solhjell regnet som medienes og høyresidas favoritt til å bli ny SV-leder.
Spørsmålet er hva som er SVs «rette valg» i dag.
For det er slett ingen selvfølge at det er lett å lede SV. Partiet er på mange måter en samling av folk som skal redde verden, og de er gjerne ustyrlige.
Man skal ikke mange år tilbake før SV var et skikkelig krangleparti. De interne motsetningene, særlig når det kom til utenrikspolitikk, var mange. At SV nå har fått en partikultur der folk tilsynelatende trekker i samme retning, er av ny dato.
Å vekke til live gammelt nag
Men det er ingen stor hemmelighet at Lysbakkens sterke posisjon er en viktig årsak til at partiet er så samlet.
Nå skal ikke bare SV prioritere sine gjennomslag hos regjeringa. SV skal også gjennom en Nato-debatt, en sak med potensial til å vekke til live gammelt nag og i verste fall sprenge partiet.
Derfor trenger partiet ikke bare noen som kan lede, men som også har det politiske kompasset rett påskrudd.
Sett utenfra er det tre kandidater som utmerker seg. De har det til felles at de er nordlendinger, de er godt posisjonert med eget bakland, men ingen av dem er åpenbare favoritter.
Jokere fra nord
Og det er lett å få et déjà vu til den forrige lederkampen mellom Lysbakken, Solhjell og Heikki Holmås.
Kirsti Bergstø, Kari Elisabeth Kaski og Torgeir Knag Fylkesnes blir pekt på som mulige arvtakere.
Foto: NTB.Kari Elisabeth Kaski representerer Oslo og er SVs finanspolitiske talsperson. Hun er sterk i debatter, svært profilert på klima og regnes av mange som SVs største talent.
Hun tapte til manges overraskelse nestlederkampen mot Torgeir Knag Fylkesnes i 2019. Hennes svakhet er at hun anses som en større favoritt i mediene og utenfor SV enn i eget parti.
Kirsti Bergstø representerer i dag Akershus og har vært nestleder siden 2017. Hun regnes som politisk lengst til venstre, profilerer seg mest på fordeling og skal over mange år ha nære bånd til Lysbakken. Det siste året har hun fått vist seg mer fram da hun vikarierte som partileder.
Hennes problem er det motsatte av Kaskis. Hun har ikke samme appell i mediene, men skal stå sterkere innad i partiet.
Ingen åpenbare favoritter
Torgeir Knag Fylkesnes representerer Troms, og er en slags joker fra nord som slo Kaski i nestlederkampen. Hans profil er først og fremst nærings- og distriktspolitikk, som betyr mye i mange fylkeslag.
Med den viktige posisjonen som SVs forhandlingsleder på Stortinget får han betydelig spillerom. Og profilering.
Hans problem er en betydelig skatteregning for pendlerbolig. Ingen har så langt sagt noe høyt om det er et problem for en potensiell SV-leder.
Ingen av dem har så langt rukket opp hånda, og det er vanskelig å se at noen av dem har det samme formatet.
Men Lysbakken selv er det fremste eksemplet på hvor feil man kan ta.
