Kronikk

Tilfeldig? Neppe.

Dmitrij Rogozins uanmeldte reise til Svalbard kan være et brudd på norsk og internasjonal sanksjonspolitikk mot Russland. Det er også en synliggjøring av svakheter ved norsk geopolitikk.

Dmitrij Rogozin

Den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogozin overrasket ved å legge ut dette bildet på Twitter. Tidspunktet for stuntet var neppe tilfeldig, skriver Arne O. Holm.

Foto: Twitter

Dmitrij Rogozin er en russisk visestatsminister med sans for å vise seg fram. Hans seneste stunt har skapt overskrifter i nasjonale og internasjonale media, i tillegg til mulige nye Svalbardforskrifter i Justisdepartementets lovavdeling.

Også som tidligere russisk NATO-ambassadør var Rogozin markant synlig i det meste av det han foretok seg. Da han ble utnevnt til NATO-ambassadør forsøkte noen å beskrive dette som en slags forsøk på å parkere ham på sidelinjen. Observasjonen var underbygget av hans tilsynelatende ukontrollerte og, ifølge det mer tradisjonelle diplomatiet, upassende uttalelser.

Hvis dette var en riktig observasjon har Rogozin ganske nylig blitt tildelt en ny og langt mer sentral parkeringsplass.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Ansvarlig for nordområdepolitikken

Da president Vladimir Putin og utenriksminister Sergei Lavrov for kort tid siden etablerte «The Russian Governmental Commission on Arctic» utnevnte de den samme Dmitrij Rogozin som leder. Det er med andre ord Rogozin som utad er ansvarlig for russisk nordområdepolitikk. Med seg i komiteen har han både politikere og vitenskapsmenn, blant annet politikeren og ekspedisjonslederen Artur Chilingarov.

Russland er langt fra er alene om skarp retorikk i spørsmål knyttet til nordområdene.

Arne O. Holm

Særlig Chilingarov har de siste årene vært offisiell russisk representant på de fleste internasjonale nordområdekonferansene.

Utnevnelsen av Rogozin som leder for komiteen må sees som en styrking, snarere enn en svekkelse av hans posisjon i russisk utenrikspolitikk.

Hans reise til Nordpolen via Longyearbyen og Barentsburg oppfattes derfor i Russland som en markering av at landet har styrket sitt engasjement og sin posisjon i Arktis.

LES OGSÅ: - Helt klart et spark mot Norge

Stemmer inntrykket som er skapt?

Rogozins tilhengere er mange, også blant dem som nok en gang forbereder seg på å sulte for Russland, slik det blant annet beskrives i forfatteren og journalisten Svetlana Aleksijevits bok «Slutten for det røde mennesket».

Rogozin er en flittig bruker av sosiale media, og mer enn hans offisielt uanmeldte reise til Svalbard er det hans bruk av nettopp disse nyhetskanalene som vekker oppsikt. I stedet for å skjule sitt besøk formidlet han bilder av seg selv foran kjente landemerker i Longyearbyen. I tillegg tvitret han iherdig om Russlands rolle i Arktis.

Laster Twitter-innhold

I en av uttalelsene hevder han i norsk oversettelse at Russland «er kommet til Arktis for alltid, og vi skal gjøre det til vårt».

Hvis dette var riktig en riktig gjengivelse er det forståelig at uttalelsene vakte internasjonale reaksjoner.

Nordområdene er i kontinuerlig politisk utvikling. Ikke alle utfordringer kan løses med forskriftsendringer.

Arne O. Holm

Mine russiske venner reagerer imidlertid på oversettelsen og i russiske medier, hvor besøket på Svalbard er behørig dekket, hevdes det at uttalelsen utelukkende var myntet på den russiske delen av Arktis.

I så fall ser verden ganske annerledes ut enn det inntrykket som er skapt.

Også andre bruker skarp retorikk

Selv sitter jeg i Canada når dette skrives, noe som gjør det naturlig å dra paralleller til en tidligere uttalelse fra Canadas statsminister Stephen Harper. Han står bak det kanskje mest brukte sitatet i analyser av utviklingen i nordområdene. For sikkerhets skyld gjengir jeg hans beskrivelse av Canadas ambisjoner i Arktis på originalspråket:

Canada has a choice when it comes to defending our sovereignty over the Arctic. We either use it or lose it. And make no mistake, this Government intends to use it.

Uttalelsen både er og blir utlagt som en ganske skarp retorisk beskrivelse av Canadas sikkerhetspolitiske ambisjoner i nord. Men også denne uttalelsen har et tillegg som sjelden blir tatt med, et tillegg som begrenser ambisjonen til å gjelde det canadiske Arktis.

Poenget er å vise at Russland langt fra er alene om skarp retorikk i spørsmål knyttet til nordområdene.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Ting som skjer samtidig

For å forstå Dmitrij Rogozin opptreden og uttalelser kan det også være nyttig å betrakte et par samtidige fenomen. Om det er tilfeldige sammenfall får vi neppe noen gang vite.

Rogozins besøk på Svalbard skjedde kort tid før dagens ministermøte i Arktisk Råd i Iqaluit i Canada. Dette er et ministermøte fullt av komplikasjoner, hvorav den største utfordringen ligger i at den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov har meldt forfall. Hans skylder på andre gjøremål, og sender i stedet sin miljøvernminister Sergei Donskoi.

Slik protesterer Russland mot Canadas påståtte aggressive lederskap i Arktisk Råd, samtidig som Donskois deltakelse gjør at møtet likevel kan gjennomføres.

Utviklingen på vårt nordligste øyrike foregår ikke i et vakuum. Det finnes spørsmål som ikke har fått sin internasjonale avklaring.

Arne O. Holm

Og samme dag som Rogozin avla Svalbard et besøk, satt den norske regjering i intense møter for å sikre gruveselskapet Store Norskes framtid på Svalbard. Veien fram til en løsning har vært lang og åpenbart komplisert, så lang at onde tunger fryktet at norsk geopolitikk i nord avhenger av kullprisene på verdensmarkedet.

Ingen spørsmål ved suvereniteten

Den endelige avgjørelsen i går da regjeringen besluttet å bruke en halv milliard kroner på å redde Store Norske. I begrunnelsen ble det blant annet vist til den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen. Ingen skulle kunne stille spørsmål ved Norges suverenitet over Svalbard.

Det er det heller ikke så mange som gjør, men utviklingen på vårt nordligste øyrike foregår ikke i et vakuum. Det finnes spørsmål som ikke har fått sin internasjonale avklaring, blant annet spørsmålet om traktatstatenes rettigheter til kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.

Nordområdene er i kontinuerlig politisk utvikling. Ikke alle utfordringer kan løses med forskriftsendringer.