Margrete Wiede Aasland skriver i en kronikk på NRK Ytring denne uken et brev til overgripere mot barn. Takk for at du gjør det, Margrete.
Takk for at du er en som belyser alle lidelsene, sårene og uroen overgriperne påfører oss. Hvor gjennomgripende skadene blir om vi ikke får god hjelp.
Jeg fikk lyst til å skrive et brev til alle utsatte barn som har blitt voksne.
Ukentlig møter jeg kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep. De forteller meg om skammen, smerten, helseutfordringene og livsutfordringene de har.
Jeg brenner for å hjelpe med å skape håp. Håp om at det er mulig å finne tilbake til seg selv, til kraften sin, og til å begynne å ta styringen i eget liv. Etter å ha blitt frarøvet egen kraft, grenser og styringsrett i livet.
Jeg er selv et av barna du skriver om. Som ble utsatt for overgrep som barn. Som nå har blitt voksen. Som ble syk, og som hadde vanskelig med å leve.
Det tar gjennomsnittlig 17 år før vi som har vært utsatt for overgrep våger å fortelle om det. For meg tok det 35 år. Fordi hendelsen var så fortrengt og begravet langt ned i det aller innerste.
Trusselen jeg fikk høre var for alvorlig. Mannen som forgrep seg på meg, truet med at hvis jeg fortalte noe, skulle pappa dø. Om jeg lot være å fortelle noe, ville han bli frisk i bena sine. Han har polio og er lam i bena. Som liten jente og veldig glad i pappa fortalte jeg selvfølgelig ikke dette til noen. Akkurat slik som du beskriver, Margrete.
Skammen lammer, jeg har opplevd det i praksis.
Jeg gjemte hemmeligheten langt der inne. Så dypt i meg selv at det ble fortrengt. Til jeg var 40 år. Da kom alt frem som på en film. Brikkene begynte å falle på plass. Jeg fikk god hjelp.
Til deg som lever med en hemmelighet, som ikke vet hva du skal gjøre med den. Eller ikke våger å fortelle om den. Vær så snill og be om hjelp. Ta kontakt med noen du er trygg på, som kan lytte. Eller be om profesjonell hjelp.
Du har evnen i deg til å få det bedre.
Vi er så mange dessverre. 1 av 5 kvinner opplever overgrep. La oss snakke om overgrep, så unngår vi at flere barn opplever det samme. De skal ikke trenge å skjule seg lenger. Selv hvor vondt det kan være.
La oss bry oss, se hverandre, snakke sammen. Det er vondt, men det skal ikke forties mer.
Les også:
