Vi diskuterer satire og ytringsfrihet. Mange spør seg hva det er lov å tulle med og hvorfor man egentlig må tulle med det. Men vi tenker kanskje ikke så mye på hva det faktisk innebærer å lage humor i et klima hvor det plutselig også handler om liv og død.
Det kan være problematisk å lage humor om islam, sier komiker Bård Tufte Johansen. Ikke nødvendigvis fordi det er for kontroversielt, men fordi publikum rett og slett ikke ler. Han har testet ut sitt nye standupshow, hvor han har lagt in noen minutter om islam, både foran et blandet publikum med en del innvandrerbakgrunn («de lo masse») og et helt etnisk norsk, hvitt publikum i Sandefjord. Det hvite publikum ble helt stille og det skyldes, konkluderer Johansen, at «de ble livredde».
Men hvorfor var de stille? Var de faktisk redde? I stand up-sjangeren og i humor generelt holder det ofte bare å nevne spesielle triggerord for å skape ubehag blant publikum, for eksempel «Hitler», «holocaust» eller, som i dette tilfelle, «muslim» og «islam». Latteren som høres er ofte en nervøs latter eller, som i Sandefjord, en total stillhet.
Men det er ikke sånn at et helt humoristisk konsept ikke fungerer bare fordi noen av vitsene er fremført i total stillhet, og Johansen konkluderer med at «det er viktig at alle prøver å tulle med alt, sånn at ingen slipper unna.» Det er helt riktig. Ingen bør slippe unna.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Humor som sikkerhetsventil
Det burde være unødvendig for meg å snakke om «hva det er lov å tulle med eller ikke» – i utgangspunktet skal humor kunne handle om alt. Fra politikk, religion og etnisitet til avføring, incest og din bestemors død, uansett kvalitet og hvem den fornærmer. Jo smartere jo bedre, selvsagt, og det fins heldigvis mange gode eksempler hvor humor har klart å både si noe om det som er feil i samfunnet vårt og samtidig tulle med hvordan vi som individer forholder oss til det – fra Louie CKs monolog om «the N-word» til kortspillet Cards against Humanity.
Ventilteorien, en av de mest etablerte forklaringer innenfor forskningen på hvordan og hvorfor humor fungerer, hevder at vi trenger humor for å kunne takle de mest tabu-belagde sidene av vår menneskelige eksistens, som klassikerne bæsj, sex og død. Humoren fungerer som en slags ventil som slipper ut psykologisk trykk. Det er viktig å ha et verktøy for å tulle med det vi syns er ubehagelig å forholde oss til, og det er noe av det humoren hjelper oss med.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Undersøker vi hva folk ler av i forskjellige land ser vi tydelig at humoren faktisk er universell, det betyr at den fungerer etter de samme mønstrene uansett hvor i verden vi er, men at den er påvirket av kontekst, for eksempel sted, tid, kjønn, politikk og ikke minst religion. Og i den konkrete konteksten av den aktuelle debatten er det faktisk også interessant å se på hvilke grupper i samfunnet som generelt er antatt for å være humorløse, altså hvem vi har bestemt oss for på forhånd for å ikke kunne tåle en spøk.
Feminister, for eksempel, har gang på gang blitt omtalt som fullstendig uten humoristisk sans, akkurat som troende mennesker på tvers av religionene og da spesielt muslimer.
Det er ofte glemt at det ikke bare finnes en rik tradisjon av religiøs motivert litterær humor i mange islamske land, men også en hel rekke muslimske stand up komikere fra Omid Djalili og Shazia Mirza i England til Shabana Rehman Gaarder og Abubakar Hussain her til lands. Det finnes til og med et satirisk sketch show på TV i Palestina, Watan al Watar, som er svært populær på Vestbredden og i Gaza og er tolerert av myndighetene.
Humoristene må få gjøre jobben sin
Det sier kanskje mer om vårt samfunn hvem vi har bestemt oss for ikke å tulle med. Jeg glemmer aldri en opprørt mann i rullestol ved et foredrag om ’humor og tabu’ som sa, «det jeg blir virkelig fornærmet av, er hvis ingen tør å tulle med meg». Det vil alltid finnes vonde punkter i et samfunn og norske humorister må i den sammenheng spørre seg hvorfor de nesten ikke har turt å spøke med 22 juli 2011.
Men det er opp til dem og bare dem.
I disse dager er det altfor mange som skal mener noe om humorutøvere, hva de burde snakke om og hvordan de burde bygge opp vitsene sine. De må tåle kritikken, men det er viktig at vi lar dem gjøre jobben sin. Og så er det enda viktigere å påpeke at vi også må tåle det når det ikke fungerer så bra.
Humor er støtende og ubehagelig
Som Tim Wolff, sjefredaktør i det tyske satirebladet Titanic skrev i sin reaksjon på angrepet på Charlie Hebdo, «Lenge leve vitsen! Den smarte. Den dumme. Alle de som får nok folk til å le av dem. Og til alle som ikke liker den: tål den eller ignorer den. Dere er ikke komikkens overherrer!»
Og det er sånn det må være. Alle typer humor kan være støtende. Den kan gjøre vondt, føles utrygt, ubehagelig og skummel.
På mange måter er det feil å diskutere hva satire får eller ikke får lov til etter en hendelse som angrepet på Charlie Hebdo redaksjonen; diskusjonen burde ikke tillate den diskursen som gjerningsmennene prøver å påtvinge samfunnet. Det at de føler seg krenket og hånet og så har bestemt seg for å svare med vold har ingenting med en rettferdiggjøring av satirens rollen å gjøre og at den må diskuteres og kartlegges.
Hendelsen må omtales som det det egentlig er: en barbarisk drapsaksjon som må straffes med alle demokratiske midler. Og som det også må være lov å tulle med etter en stund. På godt og vondt.
