NRK Meny
Kommentar

Tid for vårrengjøring

Svenska Akademien har med nesten uhyggelig effektivitet rasert tilliten til seg selv.

KUNG CARL GUSTAF AKADEMIEN WEB_INRIKES

En bekymret kong Carl Gustaf uttalte seg om bråket i Svenska Akademien for en måned siden. Med tanke på hvordan juryen har mistet sin posisjon og troverdighet, ville det være klokt å ikke dele ut prisen i 2018, skriver kulturkommentator Agnes Moxnes.

Foto: Anders Wiklund/TT / TT NYHETSBYRÅN

I morgen kan det skje. At Svenska Akademien kaster inn håndkleet. At de rett og slett må melde pass og droppe Nobelprisen i litteratur for 2018. Det vil i så fall være det klokeste Akademien har gjort på flere måneder.

Det har skjedd før, at litteraturprisen ikke er blitt delt ut. Men aldri, i prisens 118 år lange historie, vil årsaken være mer selvforskyldt.

Verdenskrigene satte naturlig nok en stopper for noen priser. I 1935 fant ikke akademiet en egnet kandidat. Sovjetiske myndigheter tvang Boris Pasternak til å avstå fra sin nobelpris i 1958. Jean Paul Sartre nektet i kjent stil å akseptere priser, mens Bob Dylan takket ja til prisen – men nei til festen.

Torsdager er Svenska Akademiens faste møtedag. På dagsordenen i morgen står spørsmålet om det blir en Nobels Litteraturpris for 2018. Forhåpentligvis konkluderer akademiet med at det blir det ikke.

Svenska Akademien har i løpet av denne vinteren, med nesten uhyggelig effektivitet, rasert både tilliten til seg selv og til det som i en årrekke er blitt kalt «verdens viktigste litteraturpris».

Verden har vært vitne til tidenes maskefall i Sveriges akademiske og kulturelle elite.

I kulissene sitter Nobelstiftelsen i Stockholm og jobber hardt. De er bekymret. Deres oppdrag er å forvalte arven etter Alfred Nobel. Onsdag 11. april kommenterte stiftelsen utviklingen i Svenska Akademien. I form av en skarp og svært tydelig pressemelding. Adressert til akademiets åpenlyst kranglende medlemmer.

Der sto det, kort fortalt: – Hold kjeft. Følg reglementet. Vis at dere er i stand til å dele ut en troverdig litteraturpris, og husk; lovbrudd skal meldes til politiet!

Men Nobelstiftelsen hadde mer på lager. For ingen som leste den pressemeldingen var i tvil om stiftelsens største uro – at bråket i akademiet var i ferd med å svekke Nobelprisens anseelse og gi den en alvorlig skrape i lakken.

For skraper og bulker er det blitt. Medier verden rundt har veltet seg i den ene skandalen etter den andre. Særlig det ironiske faktum at da akademiet selv skulle ordne opp i en #metoo-sak, så endte det opp med at to kvinner måtte forlate akademiets bord.

I Financial Times konstaterte nylig forfatteren og kommentatoren Niljana Roy at Nobels Litteraturpris for lengst har mistet sin posisjon som verdensledende og at prisen i mange år har hatt et desperat behov for en skikkelig opprydding.

Hun anklager Svenska Akademien for å være alt for hemmelighetsfulle – f.eks. om hvorfor de ga Nobelprisen til Bob Dylan. Dessuten, skriver hun, er svenskenes stolte akademi altfor dårlig på fremmedspråklig litteratur.

Nå trengs det vårrengjøring med lut og utlufting.

Dette merker nok Nobelstiftelsen seg. Dette gjør dem særdeles urolige. Så hva gjør de? Antageligvis ganske mye, som vi ikke får vite om. Svenska Akademien er som kjent Herrer i eget hus. Bare kongen kan endre vedtektene deres. Slik har det vært siden 1786. Derfor sitter det akkurat nå bare ti medlemmer igjen i Svenska Akademien.

De må være tolv for å være beslutningsdyktige. For å være fulltallige og representere både språk og litteratur på en god måte, skal de være atten.

Men nå er de altså ti. Åtte menn og to kvinner. De ti er språkvitere, teologer, historikere, forfattere og litteraturkjennere. Gjennomsnittsalderen er over 75 år. Den eldste av dem er født i 1923. Den nest eldste er nittiåringen Sture Allén.

I 1997 mottok Allén et varsel om «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault. Arnault er gift med den kjente svenske poeten Katarina Frostenson. Hun var medlem av akademiet og medeier i Jean-Claude Arnaults kulturscene Forum. Varslet om seksuell trakassering kom til Svenska Akademiet, fordi akademiet hvert år bevilget penger til Forum og Arnault.

Det varslet skulle nok Herr Allén ha tatt på alvor. I ettertid har et tjuetalls nye kvinner stått fram. Den samme Arnault har visstnok også lekket navnet på prisvinnere og vært nokså lemfeldig som arbeidsgiver, med skjenkebevillinger og regnskap. Jean-Claude Arnault avfeier det hele som ondsinnede usannheter.

Hvor gjevt er det å få en pris fra en totalt havarert og amputert jury?

En av akademiets mest kjente skikkelser, Horace Engdahl, beskrev i et intervju med Dagens Nyheter vennen Jean-Claude som et livsstilsforbilde. I 2006 oppfordret han regjeringen til å gi Arnault et evigvarende statsstipend.

Oppfordringen ble også undertegnet av forfatteren Per Wästberg. En Wästberg som i flere år jobbet for at Arnault i 2015 ble slått til Ridder av den Kongelige Nordstjerneordenen. Per Wästberg, Horace Engdahl og Sture Allén er tre av de ti som fortsatt sitter rundt bordet i Svenska Akademien.

Det er vanskelig å tenke seg at det skal kåres en litteraturprisvinner i 2018. Dessuten, hvor gjevt er det å få en pris fra en totalt havarert og amputert jury?

Men det som virkelig skaper hodebry er tanken på hvordan Svenska Akademien skal kunne gjenvinne sin posisjon og verdighet.

I løpet av de siste fem-seks månedene har verden vært vitne til tidenes maskefall i Sveriges akademiske og kulturelle elite. Nå trengs det vårrengjøring med lut og utlufting. Med andre ord, de resterende ti i Svenska Akademien må forlate prestisje og privilegier og spasere ut av akademiets dør for siste gang.

Men gjør de ikke det, kan jo alltids akademiets høye beskytter kong Carl Gustav, få jobben som utkaster.

Følg NRK Debatt på Facebook