Tid for solospill

Det er all grunn til å tro at det er gigantene i det norske kunstlivet som blir friskmeldt aller sist.

Følger man logikken til Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg, vil Covid-19 ramme symfoniorkestrene, teatrene, museene, kinoene, spelene og festivalene på en måte ingen så langt kjenner rekkevidden av.

Ikke fordi skuespillere og musikere tiltrekker seg viruset noe mer enn andre, men fordi dette er mennesker som arbeider i tette grupper og fordi jobben deres er å samle så mange mennesker som mulig, på ett sted.

Stoltenberg mer enn antyder at i de neste atten månedene må vi regne med å leve forsiktig og på avstand. Vi skal helst sitte hjemme eller gå turer. Gjerne alene. Gjerne operere en PC.

Der kan du glede deg over direkte-konserter med alenesittende musikere som Jonas Alaska eller Ingrid Olava. Artister som vanligvis har med seg et helt band, tar fram kassegitaren og spiller for tom sal, med et stort nettpublikum.

Der kan du få din egen kunsthistoriker i Munchmuseet, som tar deg med på en direkteomvisning i et museum. Du kan klikke deg inn på flere museer eller konserthus der rike arkiver nå åpnes.

Mens vi venter på en vaksine, er vi på full fart inn i solospillernes og arkivenes tid. De store ensemblene er satt på «pause». Det er faktisk helt umulig å vite når det trykkes på «play» igjen.

Verden skal tilbake til et liv der vi bekymringsløst danser på sletta mens favorittbandet spiller.

Det kommer til å ta tid. Forskerne helsemyndighetene nå stoler på, sier at den eneste strategien for å unngå et overbelastet helsevesen, er å undertrykke viruset. Holde det i sjakk. Gjøre alt man kan for at det ikke skal blusse opp igjen.

Og hvordan gjør man det?

Jo, vi kommer til å fortsette med forsiktighetsregler. Vask. Avstand. Karantene.

Skolene og universitetene kommer til å åpne igjen. Kanskje ikke før etter sommerferien. Næringslivet får opp pulsen. Vi tar bussen og T-banen til jobb. Vi kommer så smått til å reise litt. Iallfall på hytta.

Distanse kommer til å bli det normale.

Og dess lenger unna hverandre vi er, dess tettere er vi på nettet. Vi skravler og spiser og deler frydefulle og morsomme kunstneriske opplevelser.

Europas yngste symfoniorkester heter Arktisk Filharmoni. Unge og kreative folk i Tromsø og Bodø.

De har lagt ut sin egen «Holbergsuite – korona style». Oslo-Filharmonien og Beethovens 9., med orkestrets nye dirigent Klaus Mäkele, er sett over en million ganger – verden over.

En ensom tubaist spiller også Beethoven. Fra en balkong i Tyskland. I Budapest spilles det trekkspill, og i Madrid er det blueskonsert fra tredje etasje hver kveld. Det skjer mye på balkonger for tiden.

En kjent skuespiller leser dikt fra egen sofa i Australia.

Henie Onstad Kunstsenter har åpnet arkivet og viser konserter. Arkivene og soloartistene får nye muligheter.

Det eksploderer i kreativitet og løsninger vi ikke engang hadde tenkt var mulige for bare et par uker siden!

Men de store konsertene og teaterforestillingene, møtestedet der levende utøvere og publikum treffes, de er avlyst.

Vi vet ikke hvor lenge. Det kan ta lang tid.

Men dette vet vi: Uttrykk og formidling endrer seg. Fort og dramatisk. Noen kommer til å bli store på det som skjer videre nå. Andre blir borte. Nye behov oppstår.

I mellomtiden river de næringene som arrangerer konserter, kino, teater, selger billetter, frakter lys og lyd, rigger til spel og festivaler, betaler husleie for konsertsaler og kulturhus, seg i håret.

Hvis avstand og mild isolasjon fortsetter å være idealet, er det slett ikke sikkert at vi finner igjen alle dem som i går gjorde det mulig å lage fest for folk i flokk.

Det er jammen meg litt av en periode i historien Abid Raja ble kulturminister i. Hans politiske ettermæle skrives nå. I koronaens tid.