Replikk

Teppe over speilet

Det er neppe bortkastet tid at jeg lærte meg å elske kroppen min.

Carina Elisabeth Carlsen i bikini oppblåsbar badering på stranda.

Når du bruker store deler av livet ditt på å krympe inn i en utgave samfunnet aksepterer, er det frigjørende å oppdage at du faktisk ikke trenger det, skriver replikkforfatteren.

Foto: Ann Christin Langeid

Det er noe de som nå kritiserer den kroppspositive bevegelsen glemmer:

De glemmer alle dem som aldri går på stranda fordi de har en kropp de forakter. De glemmer alle som skammer seg sånn over utseende at de knapt orker å gå ut. Alle som har et selvbilde som begrenser livsutfoldelsen.

Og de glemmer hva det betyr for mange som har det sånn, å se selvsikre, aktive og glade likesinnede på sosiale medier.

Selv har jeg kastet bort flere år i selvforakt.

I sin kronikk på Ytring skriver Helene Asphaug at du ikke kommer ett skritt lenger av å elske kroppen din.

Etter mange år som tykk med en solid dose selvforakt, vil jeg si høyt og tydelig:

Nei, det er ikke bortkastet tid å bli glad i det du ser i speilet! Det kan derimot ha både helsefremmende effekt og redusere kroppsstress.

Å mislike egen kropp er så vanlig at det har fått navnet normativ misnøye. Det er altså mer vanlig å mislike sitt eget utseende enn å like det.

Selv har jeg kastet bort flere år i selvforakt. Jeg har hengt tepper over speil for å slippe å se meg selv.

Først da jeg oppdaget kroppspositivismen og forsto at det ikke er meg det er noe galt med, det er holdningene i samfunnet rundt meg, turte jeg begynne å leve.

Å endre eget tankesett fra selvhat til selvaksept fører også til at vi gir skjønnhetsindustrien mindre makt. De tjener gode penger på din og min usikkerhet.

Jeg har hengt tepper over speil for å slippe å se meg selv.

At markedskreftene utnytter en bevegelse som i stor grad retter seg mot kvinner, er helt naturlig.

Derfor er det ikke kvinnene som endelig tør å ta tak i egen usikkerhet som er problemet, men kreftene som fortsetter å profittere på vår usikkerhet.

Kroppspress rammer alle kjønn, men spesielt kvinner og skeive menn. Heldigvis finnes det en rekke flotte og spennende mennesker som kjemper i front for kroppsaksept.

Å se mennesker som ligner deg selv utfolde seg på en måte du ikke trodde var mulig, skaper et fellesskap og en tro på at også du er god nok - uavhengig av hva slags kropp du har.

Bevegelsen startet i USA på 60-tallet, og diskrimineringen av tykke mennesker sto sentralt.

Dessverre er kampen fortsatt like aktuell.

De glemmer alle dem som aldri går på stranda fordi de har en kropp de forakter.

Vi får dokumentert dårligere helsehjelp, og anses som latere, dummere og dårligere enn våre slanke medborgere.

Ledere uttaler at de ikke vil ansette oss, og overvekten vi bærer på anses som et moralsk problem, fremfor noe annet.

Tykke mennesker, og spesielt tykke kvinner opplever et enormt stigma fra omverdenen, og vokser opp med et budskap om at de ikke har rett til å føle seg vakre.

Å elske seg selv og ta eierskap over egen kropp er ikke bortkastet og reduserer ingen muligheter.

Når du bruker store deler av livet ditt på å krympe inn i en utgave samfunnet aksepterer, er det frigjørende å oppdage at du faktisk ikke trenger det.

Jeg er enig medkronikkforfatteren i at livet handler om mer enn å være pen. Men å insinuere at kvinnene som fronter den kroppspositive bevegelsen er mer opptatt av eget utseende enn av selvrealisering, er å undergrave en hel gruppe med patriarkalsk tankegang.

Det er ikke kvinnene som endelig tør å ta tak i egen usikkerhet som er problemet.

Det handler om å utvikle en tro på at du er mer enn kroppen din.

Selv jobber jeg med å realisere forskerdrømmen, i tillegg til å legge glitter på strekkmerkene mine og legge ut lettkledde bilder av meg selv på Instagram.

Dette er ikke motstridende roller, og handler om å utvide normen for hva som er akseptabelt for en stor person.

Problemet er at kroppspositivisme har utviklet seg til en avart av det den en gang var, og at marginaliserte grupper, som tykke mennesker, mennesker med funksjonsnedsettelser og transaktivister usynliggjøres, til fordel for mer salgbare normalkropper.

Min selvaksept kommer til kort i møte med et samfunn som mener jeg ikke fortjener den samme behandlingen fordi jeg er tykk.

At kroppspositivisme i seg selv ikke løser de strukturelle utfordringene er helt korrekt, men å pålegge andre ytterligere skam for å ta grep i eget liv, hører ingen steder hjemme.

Et steg må være det første, og kroppspositivistene bidrar med å normalisere at kropp er kropp.

Jeg vil derfor påstå at et av de mest helsefremmende tiltakene du kan gjøre for deg selv, er å bli glad i det du ser i speilet.

Selvrealisering er aldri feil.

Valget om å begi seg ut på en indre reise for en tryggere, lykkeligere og mer stabil hverdag med bedre psykisk helse, burde heies frem - ikke møtes med skam.

Følg debatten: