Tåler livet mitt VG-testen?

Jeg er en firebarnsmor som var heldig å få plass i nasjonalforsamlingen i en alder av 37 år. Rimelig fersk i politikken, uten å være avhengig av mye penger og et stort valgkampapparat. Det er en verdi vi må ta vare på i Norge. Det er muligheter for alle å delta i demokratiet og demokratiet blir bedre av at flere engasjerer seg.

Jeg frykter at vi er i ferd med å gjøre denne veien smalere.

Denne uken gikk jeg fra et øyeblikk av hverdagslykke, hvor familien laget middag sammen. Det var første test av en matkasse, for ny inspirasjon.

Da pastaen kokte som mest, ringte telefonen. Ukjent nummer. «Hei, det er fra VG», fikk jeg i en melding. «Er du ledig i nær fremtid for noen spørsmål om din master fra 2011?»

Resten av ettermiddagen gikk på et vis, selv om munnen var tørr som tapet og kroppen var nummen. Hjernen jobbet på høygir. Hadde jeg gjort noe galt? Det var en vond følelse.

Det var den samme følelsen jeg hadde da avisene begynte å lete i gamle reiseregninger, etter at noen var tatt for å misbruke regelverket.

Redsel for hva som kunne komme, og en frykt for at jeg hadde gjort noe galt.

Det er dessverre ingen ny følelse.

De siste årene har jeg kjent på at det ikke er greit å være politiker. Det er ubehagelig når en ser at reiseregningene til andre politikere blir en utfordring, og mediene stadig ber om mer innsyn. Jeg har tidvis gått rundt og vært redd for at jeg har gjort noe feil.

Det skjer til stadighet at folk jeg treffer spøker om både pendlerboliger og reiseregninger. Vi er mange politikere som er lei av disse vitsene nå.

Det er trist, for det går ut over omdømmet til folkevalgte, men det går også ut over motivasjonen til å være folkevalgt. Det verste er at det også kan hindre folk i å ta valget om å være folkevalgt.

Vi trenger at mennesker med levde liv går inn i politikken. Da kan en ikke skape et bilde av politikere som ingen kan nå. Det skal være høye krav, misforstå meg rett, men det må være rom for å ha gjort feil. Både i fortid, fremtid og nåtid. Det er en del av det å være et menneske.

Jeg har aldri vært den beste i klassen. Heller ikke klassens ramp. Jeg vil tro at jeg er noe så enkelt som helt gjennomsnittlig. Det har aldri noen gang i mitt liv streifet meg at jeg er bedre enn andre.

Jeg har gjennom et liv som begynner å telle noen år, gjort feil av større og mindre grad. De fleste ville jeg aldri vært foruten, for de har lært meg en viktig lekse. Det går som regel bra, hvis ikke så går det over.

Har jeg vært heldigere enn mange andre? Helt klart. Det er ikke alle forunt å representere folket på Stortinget. Jeg er privilegert, og det vet jeg, men nå kommer dette privilegiet med en ganske høy pris.

Nominasjonsprosessen er i gang, og det som lenge har stått tydelig for meg er ikke lenger så tydelig. «Så lenge det gir meg energi, og jeg synes det er verdt å jobbe for det», har jeg ofte sagt. Det gir meg mye energi å møte folk, og prøve å endre samfunnet til det bedre.

Akkurat nå er jeg usikker på om det er nok. Selv om jeg får den energien, og politisk arbeid gir meg stor glede, vet jeg rett og slett ikke om jeg klarer å utsette meg for denne mulige følelsen, i flere år fremover. Jeg vet at jeg tåler VG-testen. Spørsmålet er om jeg vil utsette familien og meg for den.

Den ettermiddagen da pastaen kokte og familien skulle kose seg med første måltid fra matkassen, begynte VG på en sak om min masteroppgave fra 2011.

Ifølge VG er det relevant fordi jeg sitter i komiteen som har behandlet universitets- og høyskoleloven. De brukte dermed to sider i papiravisen, på en sak som viste seg å ikke være noen sak. Mastergraden min er igjen godkjent av universitetet. 12 år etter innlevering.

Jeg håper saken VG valgte å publisere om min mastergrad kan skape en bred debatt om viktigheten av å skille mellom de små og de store tingene, både i den offentlige debatten, i kommentarfeltene og rundt lunsjbordet.

For dersom politikere skal risikere å bli hengt ut i avisene for feil som er begått, langt tilbake i tid, uten å ane hva som eventuelt kommer, tror jeg vi risikerer at veien inn til politikken blir smalere.

Det finnes politikere som bryter regelverket. Det er ikke det dette innlegget handler om. Vi kan være enige om at det ødelegger for tilliten til politikere, og at vi som er politikere alle har et felles ansvar her. Jeg håper imidlertid at vi kan gå sammen om et felles ansvar om også å skille mellom saker som betyr noe for den offentlige debatten, og saker som ikke gjør det. På tvers av politikk, samfunnsliv og presse.

Vi må rett og slett slutte å behandle politikere som en flokk, der målestokken er en nulltoleranse for å gjøre feil. Hvert fjerde år står vi til rette for våre velgere, og vi får en dom over tilliten. La oss ikke gjøre dette til en øvelse med løpende tilbakemeldinger, dag for dag, time for time.

Det skaper kun politikerforakt.

Få vil entre en synkende skute. Skal vi opprettholde tilliten til politikere må vi begynne å snakke om fordelene ved å engasjere seg. Man kan faktisk være med på å endre samfunnet man er en del av.

Det er lærerikt og meningsfullt.

Men det blir mindre meningsfullt dersom vi mister mangfoldet. Det er jeg redd vi står i fare for nå.