Bor du alene? Det er du ikke alene om. Det er bare politikerne som ikke har fått det med seg. Over halvparten av husholdningene i Oslo består av én person. Mer enn 900 000 nordmenn bor alene.
Som nyslått 90-åring kan jeg se tilbake på et langt og godt liv som enslig. 40 av årene arbeidet jeg i Ensliges Landsforbund, for å rette opp diskrimineringen overfor oss som bor alene. Mens andre grupper blir godt ivaretatt, er politikken overfor aleneboende fortsatt nærmest ikke-eksisterende.
Selv om synet på single, som vi kalles nå, er noe endret, er det fortsatt stigmatiserende, og mange forveksler fremdeles enslig med ensom. Det å være singel ses på som en fase, at man er ledig på markedet – i venterom for et forhold. Holdningen til enslige kan være både feilaktig og irriterende, men først og fremst er det kostbart å bo alene.
Økonomiske utfordringer
Det er svært vanskelig å kjøpe egen bolig alene. Ørsmå leiligheter selges til skyhøye priser. Som enslig er det langt vanskeligere å få boliglån, og mange må ut på leiemarkedet. Med høye utleiepriser byr det også på store problemer å spare opp egenkapital.
I Norge eier så mange som 80 prosent av husholdningene sin egen bolig, noe som gir en av de største private verdiøkningene. Men 20 prosent blir stående utenfor. Mange av dem enslige. Det kunne innføres et skattefradrag for aleneboende eller lavere krav til egenandel for førstegangs boliglån.
Bruker mindre, betaler det samme
Det går heller ikke an å kjøpe et halvt strømabonnement, å betale halve kommunale avgifter påstrøm, vann og renovasjon eller å kjøpe halve hvitevarer. Avgiftene kunne selvsagt vært endret til å være etter forbruk, hvis det var politisk vilje til det. Det samme kunne pensjonsordningene som gjør at par kommer mye bedre ut enn enslige.
Myndighetene unnskylder seg oftest med at gruppen aleneboende er så uensartet at ingen ensartede tiltak kan treffe. Det er sludder og vås. Alle grupper i samfunnet er uensartede. Det er stor forskjell på rike og fattige familier, men likevel en rekke universelle ordninger som gagner familier og par: pensjonsordninger, skatteforhold, etterlattepensjon, barnebidrag, kontantstøtte, foreldrepenger og foreldrefradrag på skatten. Enslige faller utenfor mange av fellesskapets ordninger som par og familier nyter godt av.
Forskjellsbehandling i alle år
Diskrimineringen av enslige har en lang historie. Da jeg kom til Oslo fra Trøndelag som ung lærer på 50-tallet, fikk ikke enslige Husbanklån. Husbanken var opprettet med formål å yte gunstige lån, men enslige var holdt utenfor denne gavepakken. En kvinnelig lærer jeg kjente giftet seg proforma med en venn for å få husbanklån. Så snart lånet var innvilget, skilte de seg.
Oslo kommune sendte ut inspektører for å kontrollere om enslige fortrengte familiene. En enslig dame hadde fått leie et anneks på Nordstrand. Inspektøren kom og bemerket at det var vindu på kjøkkenet. Slik luksus var ikke lov for enslige.
Enslige fikk ikke pendlerfradrag, og vi fikk heller ikke delta på husstellkurs, som var vanlig på den tiden. Man måtte være gift eller forlovet. Dette lyktes det Ensliges landsforbund å få forandret. Mange andre saker har det vært så å si umulig å få gjennomslag for.
På andre områder har det vært tilbakeslag. På 90-tallet fikk f.eks. forbundet gjennom at minsteareal for permanent bolig skulle være 55 kvadratmeter. Utviklingen i dag er skremmende, når politikerne tillater knøttsmå, såkalt «arealeffektive» leiligheter ned til 14 kvadratmeter som permanent bolig.
Alzheimer og kampen videre
På tross av at antall enslige har økt de siste årene, har tilslutningen til Ensliges landsforbund dalt. Det var med tungt hjerte jeg registrerte at organisasjonen ble nedlagt i fjor, med over 30 millioner i kapital. Pengene besto av arvemidler gitt til videreføring av Ensliges landsforbunds merkesaker. I stedet besluttet landsmøtet å donere pengene i sin helhet til Alzheimerforskning, selv om det fortsatt er mange aktuelle uløste saker for enslige.
Jeg kunne gjerne sett at pengene hadde gått til forskning på ensliges levekår, som økonomi, fysisk og psykisk helse, og fremstillingen av enslige i mediene. Det ville belyst hvilke politiske vedtak som er nødvendige for å bedre levekårene for enslige i dag. Det er bra at de som rammes av Alzheimers får riktig hjelp, men denne hjelpa må ikke gå på bekostning av forskning på ensliges levevilkår.
Nå håper jeg at yngre krefter tar utfordringen og fører kampen for ensliges rettigheter videre.
Spesielt når det gjelder boligpolitikk har ikke politikerne vist vilje til nytenkning og endring. Resultatet er at mange enslige havner i en fattigdomsfelle.
Rettferdighet og verdighet for alle som lever livet alene kommer dessverre ikke av seg selv.
