NRK Meny
Kronikk

Svalbard stadig mindre norsk

Om et par år vil norske borgere være i minoritet på norske Svalbard.

Operafjellet på Svalbard

Norges troverdighet på Svalbard bygger ikke bare på traktaten og svalbardpolitikken, men også på den norske tilstedeværelsen på øygruppen. Og den er i ferd med å svekkes, skriver kronikkforfatteren

Foto: Marcus Krogtoft

At vi blir færre og færre nordmenn på Svalbard, er en utvikling som har pågått i flere år. Samtidig øker presset mot Norges svalbardpolitikk. Resultatet kan bli at den norske handlefriheten på og ved Svalbard blir begrenset.

I en tid hvor verden ser mot ressursene og havområdene i Arktis, og hvor forholdet mellom Russland og vesten er konfliktfylt, er Svalbards strategiske betydning større enn noen gang. Det skyldes både beliggenheten og det faktum at Svalbard er den eneste åpne døren inn til det nordlige Arktis for alle stater som har sluttet seg til Svalbardtraktaten.

Russland og EU er to kraftfulle og konfliktsøkende kritikere av vår svalbardforvaltning.

Fra våre myndigheter hører vi at Svalbard ikke er under press, og at Svalbardtraktaten hviler på trygg folkerettslig grunn. Det er bare delvis riktig. Traktaten i seg selv er ikke spesielt omstridt, men Norges tolkning av den og vår svalbardpolitikk vekker sterke følelser internasjonalt. Russland og EU er to kraftfulle og konfliktsøkende kritikere av vår svalbardforvaltning. Dermed er Svalbard Norges utenrikspolitiske akilleshæl, lett tilgjengelig for stater som ønsker å ramme oss.

Norges tilstedeværelse utviskes

Norges troverdighet på Svalbard bygger ikke bare på traktaten og svalbardpolitikken, men også på den norske tilstedeværelsen på øygruppen. Og den er i ferd med å svekkes.

De siste fem årene har andelen utenlandske borgere på Svalbard (alle bosettingene samlet) økt med 33 prosent. Bare i fjor økte andelen med 16 prosent (SSB-tall per 1. januar 2018). Mennesker fra mer enn 50 nasjonaliteter bor nå i Longyearbyen, og halvparten av barna i barnehagene er fremmedspråklige. Dette skaper selvsagt et spennende internasjonalt miljø, i tråd med Svalbardtraktaten.

Problemet er at den norske tilstedeværelsen er i ferd med å utviskes. Antallet norske borgere går nedover, samtidig som den internasjonale tilstedeværelsen vokser kraftig. Mens andelen norske borgere på Svalbard for fem år siden var 66 prosent, hadde den i januar i år kommet ned i 57 prosent. Alt tyder på at begge trendene fortsetter i samme tempo, og dermed vil norske borgere være i minoritet på Svalbard i løpet av 2020.

Vår tids Mongstad-skandale kan være et faktum.

Troverdigheten som eier svekkes

Norsk tilstedeværelse er viktig for vår troverdighet som «eier» av Svalbard. Dersom den vannes ut, vil dette av andre stater kunne tolkes som at Norge ikke mener alvor, og som en invitasjon til å ta en større plass på og ved det strategisk viktige Svalbard. Uansett hva traktaten sier, kan dette i praksis begrense den norske handlefriheten på eget territorium.

Norske myndigheter har sett dette. Sysselmannen skriver f.eks. i årsrapporten for 2017: «Vi ser at andelen av utenlandske innbyggere i Longyearbyen øker, mens antall nordmenn synker […] Et multikulturelt samfunn har mange positive sider, samtidig er det viktig ikke å miste de overordnede målene i svalbardpolitikken av syne. Ett av dem er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.»

Myndighetene har vært klar over utfordringen i lang tid, men har ikke klart å finne konkrete og virksomme løsninger for å opprettholde den norske tilstedeværelsen. Reiseliv, forskning og utdanning er pekt ut som satsingsområder, noe som selvsagt er positivt. Disse områdene har imidlertid klare begrensninger: De består i stor grad av utenlandske borgere, og det er grenser for hvor mye reiseliv svalbardnaturen tåler. Problemet med en troverdig og robust norsk tilstedeværelse er altså ikke løst med dette.

Forhastede politiske vedtak

Faktisk har Stortinget gjort den vanskelige situasjonen verre ved å fatte et av de mest forhastede politiske vedtak på lang tid, da nasjonalforsamlingen før jul vedtok å avvikle kulldriften i Svea og Lunckefjell.

I stedet for å opprettholde flere hundre arbeidsplasser som de neste ti årene kunne produsere kull (i hovedsak til den norske metallindustrien, altså ikke til forurensende energiproduksjon i Europa), samtidig som Svalbard fikk nødvendig tid til å utvikle alternativ sysselsetting, valgte Stortinget på svært tynt grunnlag å stenge kullgruvene straks og for godt – uten tilfredsstillende alternativer. Alle spor etter hundre års kulldrift skal fjernes. Regjeringen antydet overfor Stortinget en prislapp på 500–700 millioner kroner for dette.

Det norske fotavtrykket på Svalbard svekkes for hver måned som går.

Kan koste oss milliarder

Siden har næringsministeren mumlet om at det blir noe dyrere, deretter har det vært fullstendig stille. Det vil ikke være overraskende om avvikling av kulldriften og saneringen av Svea viser seg å koste flere milliarder kroner. I så fall har Stortinget gjort sitt vedtak på fullstendig sviktende grunnlag, og vår tids Mongstad-skandale kan være et faktum.

I mellomtiden svekkes det norske fotavtrykket på Svalbard for hver måned som går. Regjeringen peker på en næringsstrategi som skal komme en gang i løpet av året. Erfaringen med slike strategier gir liten grunn til å tro at den bidrar med de konkrete løsningene og ressursene som Norge trenger for å forsvare Svalbard i den krevende tiden som kommer.

Følg NRK debatt på Facebook