Vi er vant til å gå i norsk natur og nesten ikke se noen ville dyr. Det trenger ikke å være slik.
Orrfugl, rugde, svartand og hare er eksempler på arter som faller inn under betegnelsen «jaktbart vilt» i Norge. Man ser dem sjelden, og når man gjør det er det på lang avstand.
Vi har vakker natur, men det er lite dyreliv å se, sammenlignet med i afrikanske nasjonalparker, hvor man kan se flere pattedyr på én dag enn man kan gjøre i løpet av et helt liv i Norge. Der ser man minst ti hønsefugler i timen, og rovfugler flyr stadig over en, eller ses sittende i trær. Utenfor nasjonalparkene ser man ikke stort mer vilt i Afrika enn i Norge. Hos oss er selv nasjonalparkene som tomme kulisser.
I en utredning fra Sør-Afrika anslås det at viltfarmer kan produsere over 300 kg viltkjøtt per kvadratkilometer, mens man i norske skoger knapt kommer opp i 100 kg. Det at økosystemer er tre-fire ganger så produktive i tropiske land forklarer likevel ikke den enorme forskjellen i antall dyr man ser.
Jakt på hjortevilt er nødvendig, og gir et godt matutbytte. Uønskede arter, som mink, kanadagås og villsvin, må begrenses. Det kan også være nødvendig å redusere antall rødrev for å beskytte truede arter.
Noe helt annet er det med hare, ekorn, bever og de «jaktbare» fugleartene. Denne jakten er unødvendig i naturforvaltningen. Matutbyttet er så beskjedent at jakten må regnes som ren rekreasjon, og ikke «høsting» som jegerne forsøker å kalle den.
I et toppår på starten av 1900-tallet kunne en jeger få over 30 ryper om dagen, men nå får hver rypejeger gjennomsnittlig tre ryper per år.
Vi vet ikke hvorfor småviltpopulasjonene har gått så voldsomt tilbake, men jakten kan være medvirkende. Hekkebestanden av lirype er gjennomsnittlig 150-200.000 par, og det skytes over 100.000 per år.
Forskning viser at i et dårlig år vil det gå ut over neste års bestand. Når man innfører jaktforbud etter overbeskatning ser man at bestandene fort tar seg opp igjen.
Det finnes ikke data på hvordan et langvarig jaktforbud i et stort område ville virke i norsk natur, for det har ikke vært forsøkt. Det er ingen større områder i Norge eller Sverige hvor det ikke drives småviltjakt.
Men man må anta at det vil skje det samme som i Afrika: Der man slutter å jakte på viltet vil dyrene etter hvert slutte å være redde for mennesker.
Vi kan se det ved Østensjøvannet i Oslo, hvor all jakt har vært forbudt siden 1992, at svært sky arter som kvinand og sivhøne ikke lenger er redde for mennesker. Ringdue, som var sky på 1960-tallet, kan nå ses på nært hold i parker overalt.
Selv om rypebestanden så vidt overlever jakten har uttaket konsekvenser for jaktfalk og kongeørn, som spiser ryper, og for fjellrev, røyskatt og snøugle som spiser rypekyllinger.
Slik er det også i skogene, hvor hønsehauken konkurrerer med menneskene om hønsefuglene. Småviltjakten hindrer oss i å se rovfugler. Det burde vært en del av opplevelsen vår ved å gå i norske fjell og skoger.
Blyhagl er igjen blitt forbudt. Noen jegere ønsker tydeligvis en omkamp om dette. Før forbudet spredte norske jegere 170 tonn bly i naturen hvert år.
Skadeskyting er mye vanligere enn mange tror: En undersøkelse viste at halvparten av ryper som hadde dødd av å fly på kraftledninger hadde hagl i kroppen. Fra utenlandske data vet vi at rovfugler lett får forgiftning av å spise vilt med blyhagl. Det er ikke gjort undersøkelser på blyinnhold hos døde rovfugler i Norge.
Jegere kan også komme i skade for å felle rødlistede arter, som dverggås (kritisk truet) og dobbeltbekkasin (nær truet) ved en feiltakelse.
Forskning viser at ryper blir mye reddere for mennesker i områder hvor det foregår jakt enn der man midlertidig har stanset jakten. Der det jaktes forsøker de å gjemme seg i tett vegetasjon, slik at man ikke ser dem.
Under 1,5 prosent av befolkningen i Norge er registrerte småviltjegere. Jeg vil påstå at denne lille andelen ødelegger naturopplevelsen for resten av oss, og skader biomangfoldet. Det er absurd at det er tillatt å drive småviltjakt i norske nasjonalparker. Det er heller ingen grunn til at det skal være lov å jakte på småvilt i statsallmenninger.
Vi bør lære av de afrikanske nasjonalparkene, og ikke bare ha natur som er en vakker kulisse uten synlig dyreliv. Da kan vi om noen tiår se harer og ryper beite fredelig ved turstien eller utenfor hytteveggen, og se orrhaneleik på nært hold uten å forstyrre fuglene. Kanskje blir det vanlig å se rovfugler når vi går tur.
Et forbud mot unødvendig jakt ville være et kunnskapsbasert, effektivt og gratis tiltak for bedre naturopplevelser og en sunnere natur.
