I kronikken ”Intoleransen som gjør barn syke” 7. august på nrk.no, hevder Ann Cathrin Andersen at diagnosen ADHD settes på «manglende grunnlag» og at «mangelen på alternativ behandling er problematisk». Det er mange faktafeil i denne kronikken. Påstanden om at «ADHD ikke finnes i Frankrike» er ett av disse.
Et annet er at utredningen av ADHD er mangelfull og overflatisk: Helsedirektoratet har utarbeidet gode og grundige retningslinjer for både utredning, behandling og oppfølging av hyperkinetisk forstyrrelse / ADHD.
Etterlyser fagmiljøene i debatten
En utfordring i denne debatten er at kompetente fagmiljøer som jobber daglig med utredning, behandling og oppfølging av barn og unge med ADHD, ikke tar til motmæle slik at slike kronikker får stå uimotsagt. ADHD Norge kunne ønske at flere meldte seg på i debatten for å gi et mer utfyllende bilde av den profesjonelle oppfølgingen av barn og unge med ADHD.
Kronikkforfatteren viderefører også stigmaene rundt ADHD som utgjør en av de største utfordringene i arbeidet for at mennesker med ADHD skal få de samme mulighetene som andre: skolegang, arbeidsliv og sosiale nettverk.
Ikke lenger en sjelden diagnose
Stigmatisering er et problem – og dette er også et problem som går begge veier. Jeg skal utdype hva jeg mener med dette: Det er til stadighet kronikker i avisene med fokus på overmedisinering og overdiagnostisering av barn og unge.
For noen tiår tilbake var en diagnose som ADHD en sjelden diagnose. I dag er den ikke lenger regnet som sjelden. Om den økte forekomsten skyldes endret diagnosepraksis, avdekking av flere reelle tilfeller eller om forekomsten faktisk har økt, er uvisst, og fagmiljøet etterlyser mer kunnskap rundt dette.
Det er også slik at vi ser at hjelpebehovet og faren for å falle utenfor, både skolesystem, sosiale nettverk og etter hvert arbeid, tvinger frem et diagnosefokus som i beste fall kan utløse hjelpetiltak.
Diagnosekritikerne stigmatiserer
Medisiner er ett av disse, men ADHD Norge har fokus på en rekke hjelpetiltak utover medisinering. Medisinering fungerer ikke for alle – og det er det viktig å opplyse om. Det ensidige medisineringsfokuset presentert av diagnosekritikerne i samfunnsdebatten, gjør ikke dette arbeidet enkelt, ettersom det er diagnosekritikerne som stadig vekk hamrer inn budskapet om at barn og unge dopes ned med amfetaminpreparater.
Diagnosekritikerne rettferdiggjør sin egen stigmatisering av alle barn, unge og voksne som har diagnosen ADHD og får behandling for dette med medikamenter. Det er vanskelig å holde et mestringsfokus innenfor rammene av sykeliggjøring påført av diagnoseskeptikere.
Mer presise diagnoser
Det er viktig at ansatte bl.a. i barnevernet har kunnskap om symptomene på omsorgssvikt og misbruk. Det er også viktig at de har kunnskap om en diagnose som ADHD. Det kan være vanskelig å skille mellom symptomene på ADHD og omsorgssvikt.
ADHD Norge jobber for at færre barn og unge med Post-Traumatisk Stresslidelse diagnostiseres med ADHD – og omvendt. Noen ganger kan barn også ha begge deler. Feildiagnostisering er uansett alvorlig og derfor blir kunnskap og informasjonsspredning om begge diagnosene viktig. Avgjørende blir derfor stigmatisering og i hvilken grad det oppleves som viktig at kunnskap om en diagnose som ADHD blir spredt.
ADHD er en høyfrekvent diagnose hvor kunnskapsnivået ikke står i forhold til forekomsten.
Prisen å betale for at denne gruppen faller utenfor, koster oss i dag som samfunn dyrt. Så lenge det legitimeres av framtidige helsearbeidere, vil dette gapet bare øke.
Følg NRK Debatt på og
