Antall barn som medisineres for ADHD i Norge er tredoblet på 10 år, mens det i Frankrike omtrent ikke eksisterer. Som barn hadde jeg alle symptomene, men fikk ikke noen diagnose. Her er det noe som ikke stemmer.
«Jeg fikk diagnosen ADHD da jeg var 9 år, og har gått på Ritalin, Concerta og Strattera – det eneste som hadde effekt var alle bivirkningene. Det er helt uforståelig for meg nå at barn får narkotika på den måten. I mitt tilfelle var det i hvert fall ikke riktig. Jeg tror ikke jeg hadde ADHD engang.» Sitat: Venn (30).
«Jeg gikk på Ritalin i mange år. Jeg ble som et tomt skall, ble undervektig, endret personlighet og ble deprimert. Legen sa jeg var nødt til ta medisinene, men til slutt fikk foreldrene mine meg av dem, takk og lov.» Sitat: Venninne (26).
Stadig mer av menneskesinnet stykkes opp i diagnoser. Det virker som vi leter til vi finner feil og deretter medisinerer dem bort.
Forskjellsbehandling
Grunnskolen bygger på enhetsskoleprinsippet, en likeverdig og tilpasset opplæring for alle. Alle barn og unge skal ta del i et felles verdigrunnlag. Alle er forventet å lære på lik måte. Her starter problemene.
Samfunnet sykeliggjør de som ikke passer inn i enhetsskolen, noe som gjør at vi sitter igjen med en mindre raus definisjon av normalitet. Dette reiser eksistensielle – psykologiske og samfunnsmessige problemer.
Som barn oppfylte jeg alle symptomene på ADHD. «Hun snakker for mye, fikler med håret, klarer ikke sitte stille og forstyrrer de andre barna. Men hun er i godt humør og presterer fagmessig bra», stod det i meldingsboken læreren gav til mamma.
Mamma lo og tenkte at det var typisk meg. I tillegg dagdrømte jeg, og hørte sjelden hva voksne sa. Hjemme pleide jeg å se på TV sittende opp ned i sofaen og ha danseshow og tegne på veggene.
Jeg ble omtalt om energisk, verbal, kreativ, morsom, vimsete og smart. Samtidig ble en klassekamerat som var nøyaktig som meg omtalt som aggressiv, ikke til stede, vanskelig å kontrollere, hyperaktiv. Han fikk etter hvert Ritalin og ble satt i spesialklassen, mens jeg ble introdusert for skoleteater og sport. Det er symptomatisk at sånne som meg ikke blir diagnostisert.
Hjemme hos meg var det OK at barn lekte, var rastløse og hadde show dagen lang, og på skolen ble lærerne sjarmert av meg fremfor frastøtt. I tillegg er jeg jente. Jeg hadde flaks.
Gammel medisin for ny diagnose
Først på 1980-tallet fikk vi diagnosen med navnet ADHD. I 1902 var tilstanden beskrevet som «svikt i moralen» til en skade i hjernen på 1920-tallet. I 1937 oppdaget en forsker at amfetaminer hadde innvirkning på oppførselen til hyperaktive og impulsive barn. Vi bruker samme medisin i dag.
Det som i dag heter ADHD ble først beskrevet som en «svikt i moralen hos barn» av den britiske barnelegen Sir George Still.
Den vanligste behandlingen for ADHD er sentralstimulerende legemidler (klassifisert som narkotika), ofte Ritalin, Dexedrin og Concerta. Rustelefonen sier noen eksempler på korttidsvirkninger av medisinene er psykiske lidelser, angst, depresjon, psykose, mani, vrangforestillinger, irritabilitet, mangel på spontanitet, tilbaketrukkenhet, forhøyet angstfølelse, høy puls, tørr munn, apatifølelse, magesmerter og søvnproblemer.
Legemiddelindustrien selv sier at det er mangelfull forskning på langtidsvirkningene, til tross for at medisinene ble oppdaget i 1937.
Diagnosen har forandret seg svimlende lite på 100 år. Kjennetegnet gjennom tidene er barn som er for impulsive og uoppmerksomme til at institusjonene takler dem. Barn som ikke adlyder, ikke sitter stille og ofte lar seg distrahere.
Store geografiske forskjeller
I løpet av 2008–2013 var 4,3 prosent av guttene og 1,7 av jentene mellom 6 og 17 år registrert med en ADHD-diagnose i Norge. Hvorfor lidelsen slår hyppigere ut hos gutter vet vi ikke. I tillegg er det store fylkesvise forskjeller i landet. I noen fylker er andelen med ADHD tre ganger høyere enn i fylkene med færrest tilfeller.
I Frankrike har så lite som 0,5 prosent av barna ADHD, mot hele ni prosent av amerikanske barn. Hvordan kan en så etablert og utbredt lidelse være så lite konsekvent?
Noe sier meg at den mest avgjørende faktoren når diagnosen stilles er forventningene til de som stiller den. Kjønnsrolleforventningene, forventningene til hvor stille et barn bør være, forventninger i rammen av personlig erfaring. Dette gir rom for svært lite objektive slutninger.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
Behandler bort ulikheter
Vi må utvide grensene for hva som skal regnes som normalt, og øke terskelen for både diagnoser og barns spillerom.
Jeg sier ikke at ADHD ikke finnes – det aner jeg ikke til tross for alle forskningsartiklene jeg har lest, men det manglende grunnlaget diagnosen blir satt på, og mangelen på alternativ behandling er problematisk. Vi vet oppsiktsvekkende lite om lidelsen.
Vi kan ikke sykeliggjøre alt som ikke er likt en samfunnsmessig standard – spesielt ikke når samfunnene våre og oppfatningene innenfor helsevesenet er preget av så mye variasjon.
Vi må akseptere at barn som ikke passer inn i en normativ, flat skole hvor det er forventet at alle er like, og lærer på lik måte, ikke nødvendigvis er syke.
ADHD-diagnosen settes som alle andre diagnoser, innenfor en ramme. Vi kan jo spørre oss hva rammen er, og hvorfor den varierer så enormt – ikke bare på land, men i fylker innad i Norge. Jeg etterlyser også en diskusjon om kjønnsroller og samfunnsforventninger i lys av ADHD utviklingen.
ADHD ble tidligere omtalt om «svikt i moralen hos barn» – man kan jo spørre seg hvem som har svikt i moralen, om det er barna eller skole- og helsesystemet.
Noen må gjøre en jobb her, og det er i hvert fall ikke barna.
