Guttorm Andreasen er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Kan du huske den sommeren du var 13? Lukten, smaken, forelskelsene, lyden. Musikken. En gang der omtrent når du toppen. Ingenting er som lyden av sommeren da du var 13.
For en stund siden var jeg i Stavanger for å holde et musikkforedrag om musikken fra årene 1984 og -85. NRK Rogaland har lokalsuksess med en flott radioserie om disse årene.
Det er nostalgi og minner, sterke følelser, lokale band spiller inn nyversjoner av kjente låter fra den gang. Minner er det sterkeste vi har.
På flyet leste jeg min faste engelske avis. Og verden er jo som regel synkron, ting henger sammen og dukker opp samtidig.
Det var en liten kronikk der om musikk og minner. «Music, of course, is moving in itself», sto det. «But it has the added punch of being a shortcut to our past. All we have achieved, loved and lost is often represented in song.» En snarvei til vår fortid. Alt vi har oppnådd, elsket og tapt finnes i en sang.
Sommeren du er 13. Klarer du å lukke øynene og tenke tilbake? Der du badet med bestevennene dine eller dro på håndballtur til Danmark. Sov i telt, drakk øl for første gang, kanskje fikk du ditt første kyss. Husker du lyden? Låtene! Musikken er det roserøde soundtracket til minnene.
I Norge har vi en fantastisk tidsmaskin på nett. VG-lista. Klikk deg inn på uke 27 den sommeren du var 13, se hva som skjer. Kanskje selve låten du husker ikke er der. Men garantert en annen. Du begynner å tenke. Og føle.
Sommeren 1979 var jeg 13. Grand Prix-vinneren «Hallelujah» med israelske Milk and Honey var årets suverene sommerlåt, 13 uker som nr. 1. Den husker ikke jeg i det hele tatt.
Jeg var håpløst forelsket i en mørkhåret jente som ikke ante at jeg eksisterte og hørte på Frank Zappas nye album. Og ikke minst en dødstøff låt jeg hadde hørt på svensk radio med et australsk rockeband som het AC/DC. «Highway to Hell» og «Broken Hearts are for assholes» er min sommer da jeg var 13.
Forskning has vist at musikk virker positivt på det aller meste. Depresjoner, kognitive evner, mot alderdom og for livsglede, og motorikk. Mennesket trenger musikk. Bruk den hvordan og til hva du vil og tenk for all del ikke på om andre liker musikken din, men bruk den.
Vi er på mange måter på topp den sommeren vi er 13, da fester minnene seg sterkest. Derfor vil også absolutt alle mene at musikken fra da akkurat JEG var ung, er den aller beste. Dette gjelder uansett om du er født i 1948, -65 eller -89.
Ungdommen skjønner ingenting. Det er bråk og dunk-dunk. Og så faller man av. De fleste slutter å bry seg om musikk omtrent når de blir 20. Smaken har satt seg. Vi er ferdig.
Og der jeg sto og holdt foredrag for en haug med folk omtrent på min egen alder, som smilte og humret og nikket så kom jeg på hun jeg var forelsket i.
Jeg spilte Wham og Metallica og satte hiphop inn i et sosiologisk historieperspektiv, men tenkte sterkest på å sykle gjennom en mørk skog om natten og brøle «Highway to hell» og navnet hennes så høyt det går an.
Lukk øynene og gå inn i din egen tidsmaskin. Verdens beste låt? Ganske sikker på at den er fra sommeren da du var 13.
Jeg håper forresten det gikk bra med henne.
Guttorm Andreasen er musikkjournalist, musiker, DJ, foredragsholder og musikkspaltist i Ytring. Hver uke kobler våre faste spaltister musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11.
