NRK Meny
Kronikk

Slutt å jage narkomane

Vi fortsetter den flere hundreår gamle praksisen med å bortvise og straffe fattigfolk med rusproblemer som sjenerer oss. Det er på tide å oppføre seg som folk.

Setter heroinskudd

Narkomane setter heroinskudd i en av tunnelene ved Oslo S. «Vi må analysere de forholdene i samfunnet som noen ganger lager drukkenbolter, noen ganger tiggere, noen ganger narkomane, sosialklienter, og nå også pasienter. Uavhengig av om de ses som umoralske, kriminelle eller syke, er de gjenstand for den samme behandlingen: avvisning», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

NRK avslørte nylig at vi har bøtelagt narkomane med 48 millioner kroner de siste fem årene bare i Oslo og Bergen. Aftenposten kunne informere om at vi har økt pågripelsene for bruk og besittelse i sentrumsområdene med 43 prosent de siste ti årene. Vi har en akseptert politikk om å bortvise narkomane fra sentrum. Dette er arbeidet med «fjerne de åpne rus-scenene».

Gammel praksis

Det er ingenting nytt med å rydde handlegatene for fattigfolk med rusproblemer. Et av argumentene for opprettelsen av 1700-tallets tukthus var at vi ville fjerne tiggere, drukkenbolter og andre sjenerende skapninger fra offentligheten. Det samme formålet og lignende praksis finner vi igjen i løsgjengerloven og tvangsarbeidet tidlig på 1900-tallet. Med inntoget av ungdomsnarkomanien fra 1960-tallet forsøkte vi å fjerne de sjenerende skapningene fra Slottsparken, Egertorget, Domkirkeparken, Kirkeristen, Vikingtorget, Plata, Trafikanten, Skippergata, og nå: Brugata.

Driver vi ikke og dresserer symptomet på et underliggende, dypere, problem i samfunnet vårt?

En artikkelserie i Aftenposten i 2001, som viste bilder av byller, tannløse munnhuler og skitne narkomane, banet vei for rusreformen i 2004. Rusbehandling skulle bli spesialisthelsetjeneste. Det var for lite helsehjelp, for mye ideologi, for dårlig kvalitet i behandling og det var visst nedverdigende for de narkomane å måtte «gjøre seg til sosialklienter for å søke behandling». Slagordet bak reformen ble «fra Plata til Rikshospitalet». Metadonbehandlingen skulle utvides og de rusavhengige skulle inn i helsevesenet. Færre skulle dø. Samtidig sprengte vi Plata.

Tolv år etter måler vi ikke resultater. Flere dør. Vi gir altså høyere og flere bøter for bruk og besittelse av narkotika (les: narkomane bruker narkotika), og muntlige bortvisningsvedtak uten klageadgang til folk vi tror kan komme til å kjøpe narkotika (les: ser narkomane ut). Samtidig dekorerer vi avissider med bilder av skitne hender som injiserer stoff i armer og lysker. Vi er mer undertrykkende overfor fattigfolket med rusproblemer. Samtidig er vi mer humane og sympatiske i måten vi omtaler dem på. Rusreformen fremstår som et renovasjonsprosjekt mer enn noe annet. Vi maskerer denne praksisen i liberal-medisinske termer, og vi leker sympatiske mens vi ser på «Petter Uteligger». Slik virker ideologi.

Vi kan slutte å leke sympatiske overfor brukerne så lenge sympatien ikke rekker lenger enn at vi ikke tåler synet av noen i handlegatene våre.

Fra justis til helse?

Jeg har deltatt i prosessen opp mot FN – toppmøtet om narkotika, UNGASS, som skulle meisle ut en handlingsplan for internasjonal narkotikapolitikk. Sluttdokumentet de nylig har kommet frem til er for lite forpliktende og mindre progressivt enn Norge liker. Blant annet fokuserer det ikke nok på menneskerettigheter, og skadereduksjon er ikke nevnt. Samtidig er det tydelig at helseperspektivet dominerer fremfor straff.

I motsetning til hva man har kunnet få et inntrykk av i det offentlige ordskiftet er det usannsynlig at dette, hverken i verden eller i Norge, kommer til å motvirke de forhold som rettferdiggjør vårt samfunns praksis ovenfor den narkomane. Høyre og Arbeiderpartiet er enige i at fokuset skal være på helse. Jeg er ikke uenig, men ikke umiddelbart begeistret på vegne av sentrumsfolket ettersom helseperspektivet blir brukt for å rettferdiggjøre bortvisning og undertrykkelse, som rusreformen og sentrumsaksjonen har bevist.

Metadonbehandlingen skulle utvides og de rusavhengige skulle inn i helsevesenet. Færre skulle dø. Samtidig sprengte vi Plata. Tolv år etter måler vi ikke resultater. Flere dør.

Sett brukeren i sentrum igjen

Ettersom fattigfolk, tiggere, drukkenbolter, narkomane og andre sjenerende karakterer har vært problemet vi forsøker å «løse», burde vi kanskje se på hva som skaper problemet. Driver vi ikke og dresserer symptomet på et underliggende, dypere, problem i samfunnet vårt? Vi må analysere de forholdene i samfunnet som noen ganger lager drukkenbolter, noen ganger tiggere, noen ganger narkomane, sosialklienter, og nå også pasienter. Uavhengig av om de ses som umoralske, kriminelle eller syke, er de gjenstand for den samme behandlingen: avvisning.

Regjeringen lanserte konseptet pasientens helsetjeneste. Man skulle sette brukeren i sentrum. Da er det et paradoks at man bruker masse ressurser på å jage han fra sentrum. Vi må gjøre ord til handling, akseptere symptomet og sette brukeren i sentrum igjen. For å gjøre dette trenger vi helt enkelt bare å begynne å oppføre oss som folk. Man trenger ikke å endre FN-konvensjoner for at alle mennesker skal ha rett til å gå hvor de vil i det offentlige rom, uavhengig av om vi sjeneres eller ikke. Media kan slutte å fiksere oss på skitne, slitne narkomane med møkkete negler, og vi kan slutte å leke sympatiske overfor brukerne så lenge sympatien ikke rekker lenger enn at vi ikke tåler synet av noen i handlegatene våre. I et sosialdemokratisk samfunn er det umulig å rettferdiggjøre at man setter marginaliserte fattigfolk i gjeld for å slippe å se dem.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter