Kronikk

Slutt å glorifisere

Jeg var overbevist om at jeg hadde forgiftet samboeren min. Jeg har trodd jeg har begått overgrep mot min egen far. Tvangslidelser er mer enn ryddemani, og må ikke bagatelliseres.

Mathilde Strand

«Jeg husker den lettelsen jeg følte da jeg endelig turte å fortelle hva det var jeg slet med. Da jeg fikk vite at det fantes et navn for det forferdelige som foregikk oppe i hodet mitt», skriver kronikkforfatter og student Mathilde Strand (24) om å leve med en tvangslidelse (OCD).

Foto: Privat

Har du noen gang våknet opp fra en fuktig kveld ute på byen og kjent fylleangsten komme smygende? Hva skjedde i går? Sa jeg noe dumt? Gjorde jeg noe dumt?

Obsessive-Compulsive Disorder (OCD), eller tvangslidelse som det kalles på godt norsk, kan føles litt som å leve med en konstant fylleangst. Bare ganget med ti.

Jeg har en tvangslidelse. Det gjør at jeg plages med skremmende tanker. Frykten for å ha skadet noen, uten å huske det, er til tider så sterk at det føles ut som hele min verden skal gå i grus.

Det er ingenting annet i verden som betyr noe når angsten rir meg som verst. Selv om OCD er en nokså vanlig psykisk lidelse, er det få som vet hva det innebærer å leve med den.

I NRKs TV-serie Sinnssykt viser Espen hva det koster i hverdagen å leve med en tvangslidelse.

For dem som er plaget av denne diagnosen er den ikke et søtt eller morsomt personlighetstrekk.

Glorifisering skygger for tabuer

Mange forbinder OCD med et behov for å ha det gullende rent og ryddig rundt seg. Men ikke alle av oss er redde for skitt eller bakterier. En tvangslidelse kan arte seg på ulike måter. Ryddetvang er bare én av dem. Når noen sier at de har «litt OCD» fordi de liker å rydde, vet de ikke hva de snakker om.

Jeg har fått meldinger fra andre som sliter med OCD som hele tiden har trodd at det var noe alvorlig galt med dem. Men de visste ikke at de skremmende og ubehagelige tankene kunne være del av en psykisk lidelse. De fleste trodde at det bare dreide seg om et behov for å ha det rent og organisert rundt deg.

OCD glorifiseres i sosiale medier og TV-serier som Sherlock og Big Bang Theory, som gir et unyansert bilde av lidelsen. Men for dem som er plaget av denne diagnosen er den ikke et søtt eller morsomt personlighetstrekk, men en svært alvorlig og ofte invalidiserende lidelse.

Bagatellisering og forenkling av alvorlige psykiske lidelser bidrar til å opprettholde dem. Og frykten for å ikke bli forstått eller fryst ut gjør at mange ikke våger å fortelle venner, familie og helsepersonell hva de sliter med. Glorifiseringen gjør det ikke noe lettere å stå frem. Spesielt ikke om man er plaget med tvangstanker om det som er aller mest tabubelagt.

Det føles ut som jeg lever i et mareritt som jeg ikke får våkne opp fra.

De verste tankene

Mange av oss er plaget med tabubelagte tvangstanker, om alt fra incest til pedofili. Egentlig alt fælt du kan tenke deg. Denne formen for tvangslidelse kommer ofte ikke fram i mediene. Mange tør ikke å stå fram. Eller de har aldri fått vite at OCD kan arte seg slik.

Forestill deg at hodet ditt blir bombardert med slike tanker i tide og utide. Jo mer du prøver å skyve dem vekk, jo sterkere blir de.

Det er helt vanlig å ha ubehagelige og skremmende tanker noen ganger. Det er når tankene tar kontroll over livet, at vi snakker om en psykisk lidelse. OCD innebærer at man blir plaget av tilbakevendende og uønskede tanker, bilder eller impulser. Innholdet i tankene kan variere mye fra person til person.

Det har hendt mer enn en gang at jeg har bedt ansatte i matbutikker sjekke overvåkningskameraene.

Må sjekke overvåkningskameraene

Selv plages jeg av tanker om at jeg kommer til eller allerede har skadet mennesker som er sårbare, og da spesielt barn eller funksjonshemmede. Jeg tviler så sterkt på min egen hukommelse at jeg utvikler falske minner. Det blir etter hvert problematisk å skulle skille mellom et ekte og falsk minne.

Det har hendt mer enn en gang at jeg har bedt ansatte i matbutikker sjekke overvåkningskameraene når jeg har blitt livredd for å ha skadet noen. Jeg har også overbevist meg selv om at jeg kan ha forgiftet maten til samboeren min eller at jeg har begått overgrep.

Tvilen blir så sterk at den tar over alt. Det føles ut som jeg lever i et mareritt som jeg ikke får våkne opp fra.

Frykten for å kaste babyen i peisen

OCD kan arte seg som ubehagelige tanker om å seksuelt antaste sin egen far mens man sover, eller forestillinger om å kaste sin egen baby i peisen.

Å tenke at noe fælt kan komme til å skje med de man er glad i og at alt hadde vært din skyld er noe som vil vekke ubehag hos de fleste.

Hvis vi mener alvor med åpenhet om psykiske helse, må vi også tørre å snakke om det som er skamfullt. Det må være greit å snakke om de mer tabubelagte aspektene av en tvangslidelse og at det finnes gode behandlingsmetoder der ute.

Åpenhet kan føre til at flere får den hjelpen de så sårt trenger.

Jeg husker den lettelsen jeg følte da jeg endelig turte å fortelle hva det var jeg slet med. Da jeg fikk vite at det fantes et navn for det forferdelige som foregikk oppe i hodet mitt.

Mer åpenhet

OCD har i perioder fått meg til å føle meg som et grusomt menneske, men støtten jeg har fått fra venner, familie og helsepersonell har holdt meg gående.

Jeg husker den lettelsen jeg følte da jeg endelig turte å fortelle hva det var jeg slet med. Da jeg fikk vite at det fantes et navn for det forferdelige som foregikk oppe i hodet mitt.

Føler du deg truffet av det jeg skriver, så ta kontakt med helsepersonell eller fortell noen som du stoler på om hva det er du sliter med.

Åpenhet er første steg mot en hverdag uten tvang.