NRK Meny
Kronikk

Slik er en vanlig dag i en uvanlig jobb

Nesten ingen vil bli fastlege, melder nyhetene, og viser til travle hverdager og tyngende oppgaver. Selv synes jeg jobben er meningsfull. Men når stress dominerer, blir det ikke artig lenger.

Mangel på fastleger

MANGEL PÅ FASTLEGER: Flere kommuner sliter med å få ansatt nok fastleger. Tidligere denne uka fortalte fastlege og universitetslektor ved NTNU, Harald Sundby, om hvordan fastlegene opplever et sterkt tidspress.

Foto: Bent Lindsetmo / NRK

Klokken er kvart på åtte, og jeg slenger meg på sykkelen, for å være på jobb i god tid før dagen tar til.

Det er godt å få fem minutter med en kopp kaffe og en liten prat med sekretærene, før jeg svinger innom posthylla og tar med meg bunken med papirer som må sees gjennom, før PC-en settes på og jeg ser over hva denne dagen har å by på.

Kjenner på litt dårlig samvittighet for minstemann, som ikke var helt i form, men som sendes på skolen allikevel. Det er ikke noe som heter «hjemme med sykt barn» i min verden. Og pasientene venter.

10-åring på bakrommet

Første pasient i dag er en førstegangsgravid, som kommer til kontroll sammen med mannen sin. Det er åtte uker igjen til fødsel, og jeg har satt dem opp til dobbelttime, for å ta dem med på et lite «fødselsforberedende kurs. Etterpå tar jeg meg et halvt minutt til å se over journalen til nestemann på listen. Jeg vet selv hvor irriterende det er med uforberedte leger som ikke aner hvorfor du kommer.

Jeg er fortsatt ajour og skal ut og rope inn neste pasient, da en av sekretærene ber meg kikke innom på «bakrommet», der de har plassert en jente på ti år, som har falt på skolen og skadet armen sin. De prøvde å dra rett til legevakten, men fikk beskjed om at det er fastlegen som har ansvaret på dagtid.

Jeg vet selv hvor irriterende det er med uforberedte leger som ikke aner hvorfor du kommer.

Så nå må jeg velge; skal jeg stikke hodet innom og kikke på armen og jenten, og gjøre en vurdering brudd/ikke brudd, medfølgende papirarbeid og henvisning til røntgen; eller skal jeg la henne vente, og ta inn den pasienten som egentlig har time nå, og som kanskje har tatt seg fri fra jobben, og sitter og venter på venterommet?

Barna først, tenker jeg, og et lite gløtt på armen forteller meg at hun må på røntgen.

Forsinket allerede

Det er bare midt på formiddagen, men jeg er allerede 15-20 minutter forsinket. Ti-kaffen er det bare å glemme, men jeg har heldigvis noen valnøtter og rosiner i skuffen. Gløtter på neste pasient på dataen. Tar et par ekstradrag med lungene før jeg går og roper ham inn. Han er en velvoksen fyr, som jeg har kjent i en del år.

Et kvarter ble som vanlig nesten til to med denne mannen, og jeg er enda litt mer forsinket.

De siste årene har problemene tårnet seg opp for ham; han ble overtallig på jobben, og han har hatt samlivsproblemer. I det siste er det selvmordstankene som plager ham, og jeg kjenner på et stort ansvar for å klare å holde ham nogenlunde oppreist. Men jeg vet at jeg utgjør noe viktig for ham i en mørk hverdag.

Et kvarter ble som vanlig nesten til to med denne mannen, og jeg er enda litt mer forsinket. Jeg beklager dette til neste pasient, som tar det fint. Hun skjønner at det kan bli slik når man jobber med mange slags mennesker og pasienter. Puh, det var godt at hun ikke ble sur på meg. Hun hadde også bare et helt enkelt spørsmål om p-piller, og var fornøyd da hun gikk ut fra timen etter syv minutter.

Føflekker og lunsj

Det nærmer seg egentlig mattid, men jeg ser at minst halve lunsjen ryker i dag også. Brødskiven går ned på høykant sammen med kaffekoppen og en rask prat med kollegene mine.

Klokken er halv ett, og nestemann sitter klar på venterommet. Det er en kvinne som har en føflekk som har blitt mørkere. Jeg velger å fjerne den, og det ble et fint sår etter at fire sting er satt. Hun får beskjed om at jeg kontakter henne når prøvesvaret er klart om noen uker, men at det sannsynlig er godartet.

Det nærmer seg egentlig mattid, men jeg ser at minst halve lunsjen ryker i dag også.

Telefonen ringer akkurat i det jeg skal ut etter neste pasient; det er sekretæren som lurer på om jeg har tid til å snakke med en farmasøyt fra et apotek. Den medisinen jeg skrev ut til en pasient er de tomme for, er greit at pasienten får noen annet?

Snart ferdig med pasientmøter

Dagen nærmer seg slutt, og jeg sier hadet til enda en pasient; en liten gutt med mye eksemplager. Foreldrene ønsker henvisning til spesialist, men jeg beroliger dem med at jeg som allmennlegespesialist også har mye erfaring med dette, og vi prøver i første omgang å løse det med kremer og salver som jeg skriver ut.

To pasienter til, så er jeg i mål, i alle fall med dagens pasientmøter. En ung mannlig pasient har bedt meg ringe ham, men jeg vet at det er for å spørre om mer smertestillende, så jeg orker ikke, og ber sekretæren ringe ham og si at vi må følge nedtrappingsplanen vi har avtalt.

Papirarbeid og prøvesvar

Det er stille på kontoret, og klart for enda en arbeidsøkt; papirarbeid. Bunken som jeg hentet i posthylla om morgenen må sees nøye gjennom. Kanskje ligger det et celleprøvesvar der som jeg må følge opp. Kanskje er det en ung kvinne som må få brev fra meg om at det er funnet celleforandringer, og at hun må henvises videre til sykehuset.

Jeg kjenner jeg blir forbannet når sykehuslegen ber meg om å bestille en MR av et kne på en pasient jeg har henvist.

Jeg må også lese gjennom alle de elektroniske epikrisene fra sykehusleger, der det står prøvesvar, nye medisiner som må inn i journalen, eller andre viktige beskjeder som ikke må glippe for meg.

Jeg kjenner jeg blir forbannet når sykehuslegen ber meg om å bestille en MR av et kne på en pasient jeg har henvist. Hvorfor skal JEG skrive henvisning på noe DE skal vurdere? Jeg er da ikke noen sekretær!

Jeg kjenner også hjertet i halsen når legen fra kreftavdelingen ber meg om å kalle inn en kreftoperert pasient til oppfølging, en oppgave jeg har fått mer av i det siste, uten at jeg kjenner meg helt kompetent. Jeg ser kanskje en slik diagnose hvert tiende år, og har ikke sjans til å holde meg oppdatert på alle «nasjonale veiledere», som de viser til.

Stressende, men meningsfullt

Ettermiddagen går, og ungene begynner å ringe og mase om middag. Minstemann er heldigvis bedre.

Det er fortsatt en dunge med forsikringsattester og epikriser jeg ikke har kommet gjennom, i tillegg til elektroniske meldinger fra hjemmesykepleie og NAV, som syns jeg svarer for treigt. Men nå vil jeg hjem. Det meste kan vente, i alle fall til i morgen. Da kan jeg prøve å dra enda litt tidligere på jobb.

På vei hjem med sykkelen kjenner jeg at hodet er ganske blåst. Å være fastlege er en stressende, uforutsigbar og meningsfull jobb. De gangene stress dominerer, blir det ikke artig lenger. Men jeg kjenner at det faktisk har vært en grei dag på jobben - i dag også.

Kari Løvendahl Mogstad er fastlege, universitetslektor ved NTNU og forfatter av boka «Kroppsklemma».

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter