Lene Wikander er spaltist i Ytring, på radio og nett.
Som blogger, journalist og samfunnsdebattant blir jeg ukentlig kalt ting som «feite sugge», «sosialistfitte» og «stygge grisetryne». Det går mye i kjønnsorganer og utseende, men det er nok mest fordi jeg er kvinne.
Mer kjønnsnøytrale kommentarfelt-karakteristikker har for eksempel vært: «Idiot», «tilbakestående», «hjerneskadet» og «mentalt syk».
Selv har jeg i kampens hete kalt folk for både «idiot», «sanert i skallen» og «intelligente som en middels brunsnegl».
Jeg skal være den første til å innrømme at en real utskjelling kan være gøy, men problemet er jo bare at når man starter med den slags, blokkerer man enhver mulighet til saklig debatt.
Siste ord ut i den stadige strømmen av nedsettende betegnelser på meningsmotstandere her i landet er altså «fittetryne».
Ikke vet jeg hva fitta har gjort feil som hele tiden fortjener å dras gjennom søla på denne måten, men så kan jeg ikke komme på noe som har gjort trønderne fortjent til det heller.
For det var jo trønderdialekten studieleder i Nordre Aker Frp, Kristin Brataas, skyldte på da hun denne uka kalte samferdselsbyråden i Oslo for «fittetryne» og «vietnamesermegge» på Facebook.
Det viktigste Brataas påpekte ovenfor NRK syns jeg imidlertid var dette:
– Jeg la det ut i affekt som privatperson, sa hun.
Og det er her en av vår tids største utfordringer ligger slik jeg ser det: I affekten.
Det snakkes mye om det postfaktuelle samfunnet. At vi nå befinner oss i en tilstand der samfunnsdebatten i stor grad er frakoblet fakta og argumenter fremsettes ut ifra følelser.
Donald Trump har fått skylda der ute og Sylvi Listhaug har fått skylda her hjemme. Vi må slutte å gi politikerne skylda. Det er ikke deres skyld, det er vår. Vi får de politikerne vi fortjener. Samfunnsdebatten i dag defineres av tommelen.
For når Sylvi Listhaug kalte folk for «hylekoret» rett før jul og Kristoffer Joner svarte med å si at hun burde «skamme seg» og at retorikken hennes var «kvalmende», så var jo dette bare toppen av isfjellet hva emosjonelle karakteristikker angikk. Og her var både høyre og venstre side av Facebook like kreative.
Den virkelige samfunnsdebatten styres nedenfra. Av alle oss som nå har fått vår egen lille plattform å rope fra på sosiale medier og derfor setter standard for hvordan den utvikler seg. Og dagens standard er dessverre på nivå med et realt nachspiel der festdeltakerne ikke bare er drita fulle, men også spedbarn med likertommelen godt plassert i munnen. Sånn for å bruke litt av dagens karakteriserende debattspråk.
Det snakkes nemlig skremmende lite om emokratiet som tillater politikerne å gjøre som de gjør. Hadde ikke vi som sitter på sosiale medier og gnager på følelsene våre vært så hinsides emo i første omgang, hadde jo aldri den typen polemikk fungert i det hele tatt.
Forskning viste nemlig nylig at når våre politiske oppfatninger blir utfordret, blir det området i hjernen som styrer personlig identitet og emosjonell respons, aktivert. Vi tar rett og slett alt altfor personlig.
Det eneste som nå kan redde verden fra Trump-undergangen, Norge fra sosialistdiktaturet eller fasciststaten – alt ettersom hvordan man føler det – er altså at vanlige idioter som deg og meg, skrur av reptilhjernen et øyeblikk og begynner å reagere med hele hodet.
Jeg syns faktisk leder av Oslo Frp, Aina Stenersen, sa det best i fittetrynedebatten denne uka:
– Dette er holdninger og ytringer vi ikke ønsker å ha, og jeg oppfordrer alle til å holde seg til sak. Vi ønsker å omtale våre motstandere med respekt.
HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
