Kommentar

Skosporet kan gi nytt håp

Dersom politiet faktisk har funnet avtrykk fra skoene til en gjerningsmann, kan det gi viktige svar. Men å finne eieren kan vise seg å bli krevende.

Sko Romerike-forsvinningen

Spor etter fottøy kan være verdifulle, men erfaringene viser at det kan være vanskelig å komme i mål med slike prosjekter, skriver NRKs kommentator Olav Rønneberg. Bildet er av den skotypen politiet ønsker tips om.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Det ser ut til at politiet har fått noe igjen for de omfattende kriminaltekniske undersøkelsene i Hagen-familiens hus på Lørenskog.

I all hemmelighet, kamuflert som håndverkere, brukte kriminalteknikere mange dager på å granske det antatte åstedet for forsvinningen. De var utstyrt med leiebiler med falske skilter, og gjorde alt for ikke å bli oppdaget. Blant sporene de lette etter var avtrykk fra sko trolig noe av det viktigste.

På politispråket heter det fottøyavtrykk, og er normalt noe av det første kriminalteknikerne leter etter. Særlig i rom der det ikke er vanlig å gå med sko.

Slike spor kan vise seg å være verdifulle, særlig hvis man på et tidspunkt finner frem til en mistenkt, og kan sammenligne avtrykkene med skoene til vedkommende. Men også dersom skoene er kastet er det mulig å finne svar, for eksempel ved å undersøke spor hjemme hos den mistenkte.

Det er tydelig at politiet nekter å gi opp.

Problemet er at politiet ikke har noe å sammenligne med i denne saken. Derfor går de nå bredt ut, i håp om å få inn tips som kan føre etterforskningen videre. Men det sier også noe om at man fortsatt er langt unna svaret i denne saken.

Selvsagt kan det komme inn avgjørende tips etter dagens etterlysning, men det blir utvilsomt en utfordrende oppgave å sjekke ut alle skokjøperne man nå får kontakt med.

Siden det nå er kontantkjøp man er ute etter, er det grunn til å tro at politiet allerede har sjekket ut alle korttransaksjoner som berører skokjøp av denne typen, også det må ha vært en omfattende jobb. Målet med det hele er å sjekke ut flest mulig kjøpere. På den måten kan antallet kjøp som ikke er gjort rede for reduseres til en håndterbar mengde og sjekkes opp mot andre opplysninger i etterforskningen.

Slike spor kan vise seg å være verdifulle.

Det er heller ikke første gangen politiet prøver seg på et slikt prosjekt. Også i Orderud-saken stod slike spor sentralt. Politiet fant avtrykk etter et par sko i kårboligen, og satte i gang en massiv innsats for å finne skoene. Blant annet reise etterforskerne rundt på skomesser i hele Europa for å snakke med ulike produsenter.

Til slutt fant man ut hvilken type sko det var snakk om. Etterforskningen leder politiet til en butikk på Majorstua i Oslo, der to slike skopar ble kjøpt kontant like før det mye omtalte juleselskapet på Orderud gård. Der stanset prosjektet. Politiet fant aldri ut hvem som kjøpte skoene, og de ble heller aldri funnet.

Tiden jobber mot politiet.

Erfaringen fra Orderud-saken viser hvor vanskelig det er å komme i mål med slike undersøkelser. På den annen side viser historien også at det er mulig å komme ganske langt. Og det er tydelig at politiet nekter å gi opp.

Det er jo imponerende at de faktisk har klart å slå fast hva slags skosåle det er snakk om. Så får tiden vise om sporene er egnet til å avsløre den eller de som står bak forsvinningen.

Tiden jobber imidlertid mot politiet. 301 dager etter forsvinningen står de viktigste spørsmålene i saken ennå ubesvart: Hvor er Anne-Elisabeth Hagen? Hvem står bak forsvinningen hennes? Og hva var motivet?

Også i Orderud-saken stod slike spor sentralt.

Politiet holder fast på at hun mest sannsynlig ikke lenger er i live, og at de derfor står overfor en drapssak. Ifølge VG ble det i juli betalt ut over ti millioner kroner i løsepenger, uten at familien fikk noe livsbevis.

Man kan nok si at dette styrker politiets teori. Og utbetalingen kan forklare hvorfor man i ettertid ikke har hørt noe mer fra den såkalte motparten.

Den store frykten er fortsatt at man aldri vil få noe svar.