Kjære blogger, jeg er bekymret for deg. Du har forandret deg så mye. Jeg har vært urolig en stund, men nå er jeg virkelig skremt.
Her om dagen fikk jeg nemlig tilsendt en link fra en kollega. Det var et innlegg du hadde skrevet. Du hadde hatt 3 bloggvenner på besøk. Hvordan besøket fortonet seg fikk jeg ikke helt taket på. Du var mest opptatt av å fortelle om alt mulig annet, skjønner du. Lysestaker, hvor jeg fikk kjøpt dem og den slags ting.
Dråpen som fikk begeret til å renne over
Etter å ha lest innlegget Bloggere på middag av Villa von Krogh, satte jeg meg ned og telte. 362 ord, 48 setninger, tre smileys. Jeg liker smileys. På de 48 setningene fant jeg 12 produktbenevnelser, fire linker til nettbutikker, ni linker til dine bloggvenner (som igjen skrev sin versjon av samme sak) Et TV-program ble nevnt to ganger, samt fikk logoen med i ett bilde. Tilfeldig? Sannsynligvis ikke.
En større helhet
Innlegget er kun ment som et eksempel, men kall det gjerne for dråpen som fikk begeret til å renne over. For dette handler om noe mer enn et enkeltinnlegg. Dette dreier seg om noe større. Om helheten og retningen som mange bloggere er i ferd med å ta. Det handler om fremtiden til deg som blogger, kjære blogger. Og at det kanskje er på tide å sette seg ned og tenke litt før man taster videre nå?
164 av de 362 ordene handlet om hederlig produktomtale, linker til nettbutikker og de andres blogger. Det blir omtrent som om jeg skulle nevnt navnet på skoene jeg går med i annenhver setning. Greit nok – innlegget er merket som sponset innhold, noe som betyr at det inneholder produktplassering og/eller er kjøpt av en merkevare eller to, men et sted må vel grensen gå?
Mister troverdigheten
Produktplassering i seg selv tåler jeg godt. Det jeg er mer opptatt av er måten det skjer på, mengden av det og effekten i det lange løp. For hva skjer når du lovpriser alt og aldri er kritisk, kjære blogger? Du mister troverdigheten din. Og hva skjer når du mister troverdigheten? Da mister du stemmen din. Det vil jeg ikke at skal skje. Jeg vil at du skal bli hørt. Jeg vil tro på deg, men det er ikke alltid så lett.
La meg vise deg hva jeg mener, kjære blogger. Nok en gang benytter jeg Villa von Krogh som eksempel. For hvor blir det av troverdigheten når man i det ene innlegget slår et slag for kreativiteten og å drite i ønskelistene, det andre anbefaler familien å gjøre senterhandel før du i tredje omgang sier at alle skal få gaver fra Ellos i år? Jeg bare lurer, kjære blogger. Ikke fordi jeg er sur, men fordi jeg er forvirret. Bekymret. Jeg skjønner ikke hvor du er på vei, og jeg frykter at når troverdigheten ryker, så er ikke veien farbar særlig lenge.
Folk bryr seg
Kjære blogger, folk forventer mye av deg. Til tider kanskje for mye. Det er fordi de bryr seg. De liker deg, men noe er i ferd med å skje. Følelsen av å være sammen med deg er ikke-eksisterende. Du har blitt som en venn som kommer på besøk, men så viser det seg at du har begynt med pyramidespill. Der jeg trodde vi skulle ha noe felles å snakke om, så var det umulig. Det eneste du ville var å pense samtalen inn på det samme. Ikke livene våre, men tingene du ville jeg skulle kjøpe. Sånn oppfører ikke gode venner seg, kjære blogger. Skjerpings.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Tror ikke på vennene dine
Det er ikke tingene du dekker på bordet jeg liker, det er deg. Det er ikke sausenebbet jeg vil se, det er deg. Jeg så forresten at en av dine venner lovpriste en pølsevarmer her om dagen (Superpapsen – Pappas sider Foreldre & Barn Nr. 12 2015). Du må si til ham at det må han slutte med. Ingen med vettet i behold lovpriser pølsevarmere. Han tror jeg ikke på lenger, han vennen din. Fortell ham i samme slengen at ingenting gjør meg mer trist enn fedre man ikke kan stole på.
Når jeg ikke kan stole på vennene dine, kan jeg stole på deg? Dessverre. Når du mister troverdigheten din, drar du andre med deg i dragsuget. Bloggere som faktisk har integritet risikerer også å bli stemplet som uten troverdighet. Ikke la det skje, vær så snill.
Du kan bedre
Kjære blogger. Jeg tenkte på deg i natt. Jeg tenkte på deg da jeg våknet. Jeg håper du løfter fingrene fra tastaturet for en stakket stund nå. Ikke for å slutte å blogge, men for å summe deg litt. Jeg håper at du trekker pusten, leser dine siste innlegg og tenker – er det dette jeg vil? Er det denne jeg er – en produktliste kamuflert som en venn? Et liv konstruert for å selge andres varer? Kan jeg stå inne for det jeg skriver? Hva skjer den dagen jeg har noe viktig å si, men ingen tror meg? Og sist, men ikke minst, kan jeg ikke bedre enn dette? Jo, kjære blogger. Det kan du. For det var ikke slik du begynte. Da var det ekte. På grensen til vakkert. Jeg håper det kan bli sånn igjen.
Jeg sitter her og venter. Og jeg gleder meg.
Debatten rundt bloggeres troverdighet rullet og gått, med utganspunkt i denne kommentaren av Anki Gerhardsen. Bloggeren Sophie Elise ble brukt som eksempel og svarte på kritikken på bloggen sin.
- LES OGSÅ: tilsvar fra Kristine Banggren
- LES OGSÅ: tilsvar fra Ingrid Langbo
