Børge Brende fortjener anerkjennelse for en utrettelig innsats som reisende i det norske diplomatiets tjeneste. Som leder av Arbeiderpartiet har jeg opplevd ham som åpen og tilgjengelig. Han har videreført tradisjonen med løpende konsultasjoner med Stortinget.
Det har vært enighet om hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken, også i denne perioden. Norsk innsats innen fred og forsoning har blitt videreført, eksemplifisert ved vårt bidrag til fredsavtalen i Colombia, et resultat av innsats fra dyktige norske diplomater gjennom mange år.
Storpolitikken har vært dramatisk på Brendes vakt, fra krigen i Ukraina til omveltninger i Midt-Østen, like til Brexit og presidentskiftet i USA. Storpolitiske endringer utenfor vår kontroll har betydning for norsk utenrikspolitikk, der vi søker forutsigbarhet og respekt for en avtalebasert rettsorden. Det krever at vi tar vare på våre venner og politiske ankerfester.
Men det krever mer enn å «ligge midt i feltet», som har vært en ledetråd for Brende som utenriksminister. Under Erna Solberg har vi sett begrenset nytenking og politikkutvikling i utenrikspolitikken. Utover en viktig satsing på støtte til utdanning til unge jenter er det vanskelig å få øye på ett vesentlig initiativ eller starten på et varig, nytt og fordypet samarbeid som resultat av norske satsinger.
I nærområdene er leder-rollen vi hadde i å utvikle samarbeidet i Barents- og Arktis-regionen fra 1990-tallet tonet ned. Forholdet til Russland har vært kjølig, forårsaket av russisk adferd mot andre naboer og en markant militær opprustning. Resultatet har vært mindre politisk kontakt mellom Norge og Russland.
Kontrasten er tydelig til vår nabo Finland som har kombinert deltakelse i EU-ledere sanksjoner med videreføring av et bredt kontaktnett med Russland, også på president, statsminister og ministernivå.
Det er tenkt og skrevet om et dypere samarbeid med nordiske og nord-europeiske partnere, med utvikling av kontakten med Tyskland som ankerfeste. Men det har ikke endret praksis i utøvelsen av utenrikspolitikken. Det nordiske samarbeidet mangler vitalitet. Forholdet til når nabo Sverige, har ikke vært mindre engasjert på mange år.
Brende har brukt mye av sin tid og kapasitet til å følge opp samarbeidet med USA og den amerikanske utenriksministeren. Norsk bistand til å frakte anriket uran ut av Iran var et kreativt bidrag til å løse en komplisert konflikt. Men kreativitet har vært mangelvare i det multilaterale samarbeidet. Passiviteten på miljø/klima- og nedrustningsfeltet er et brudd på en rolle Norge har hatt gjennom mange år. Norge er ikke lengre en pådriver her.
Utøvelse av utenrikspolitikken har vært hemmet av valg Erna Solberg gjorde i 2013. Hun fratok utenriksministeren ansvaret for Europa-EU-EØS-politikken ved å opprette en egen Europa-minister. Samtidig ga hun Brende ansvaret for utviklingspolitikken. Han fikk dermed mer å gjøre, men på feil områder for en utenriksminister som først og fremst skal ivareta Norges interesser.
Solbergs grep svekket effektivt ikke bare utenrikspolitikken og utviklingspolitikken, men og Europa-politikken.
Så til skiftet. Ved denne korsveien kan Erna Solberg rette opp åpenbare feil. Hun bør gi den nye ministeren større rom og mandat til å gjøre jobben.
Solberg bør avvikle posisjonen som Europaminister. En egen statssekretær kan få ansvaret for å koordinere norske interesser til kommende forhandlinger med Storbritannia på vei ut av EU. Utenriksministeren bør få det fulle ansvaret for Europa-politikken. Det er helt nødvendig for å markere Norges stemme og sikre tilgang til de viktigste beslutningstakerne i Europa.
Statsministeren bør utnevne en utviklingsminister som kan ta et politisk ansvar for et bistandsbudsjett på over 35 milliarder kroner. Her ligger satsinger av stor betydning for Norges internasjonale profil, som vaksineinitiativ, regnskogsatsingen, utdanning til unge jenter - og får vi håpe - et krafttak for å berge verdenshavene. En egen statsråd trengs for å fylle noe av det tomrommet som har stått der i fire år. Norge har tapt mye av det lederskapet som ble utviklet på utviklingsfeltet av Hilde Frafjord Johnsen og Erik Solheim i tidligere regjeringer.
Det har utviklet seg et mønster i norsk utenrikspolitikk frontet av Høyre, enten ministeren het Jan Pettersen eller Børge Brende. I forkant av regjeringsansvar etterlyser Høyre sterkere satsing på norske interesser i nærområdene. Det kritiseres at norsk engasjement er for vidt spredt kloden over. Frp for sin del vil ha mindre til utvikling og mindre satsing på fred og forsoning. Brende har redusert antall land som mottar norsk utviklingshjelp. Men i posisjon har han, som Petersen, vist påfallende manglende interesse for nærområdene, og desto mer fascinasjon for fjernere reisemål.
Den som systematisk har fulgt opp norsk sikkerhetspolitikk i nærområdene er forsvarsministeren, Ine Eriksen Søreide. Hun har videreført initiativet vi tok i Stoltenberg-regjeringen med «å bringe NATO hjem», med satsing på større alliert oppmerksomhet om nordområdene. Det er tilrettelagt for mer systematisk alliert trening i nord. Samlet sett fremstår dette som den kanskje viktigste sikkerhetspolitiske satsingen fra denne regjeringen.
Så når skiftet på Victoria Terrasse kommer på fredag, skal vi da gjette på en kvinne med erfaring fra forsvarsfeltet? I så fall kan det bety at nærområdene igjen får den oppmerksomhet de fortjener.
Om ikke Høyre igjen ser en annen vei.
Følg NRK Debatt på og
