Hvis du er offer for urett – en voldshandling, en fornærmelse, eller at noen du er glad i blir skadet eller drept. Hva slags offer bør du forsøke å være – et hevngjerrig offer som søker gjengjeldelse eller rettferdighet, eller et tilgivende offer som søker fred og forsoning? Og hvorfor bør du velge den ene eller den andre av disse reaksjonsmåtene?
En som ganske sikkert har stilt seg disse spørsmålene, er Kjetil Klungland. I Brennpunkt-dokumentaren «Etter et drap» blir vi med når Klungland møter farens drapsmann, Kjell Alrich Schumann. Schumann soner en forvaringsdom på 16 år for drapet på politibetjent Arne Sigve Klungland i 2004. I dokumentaren møtes de to i fengslet, og Klungland gir uttrykk for at han har tilgitt Schumann for drapet på sin far.
Hva betyr det å tilgi?
Klunglands reaksjon er utvilsomt uventet – også for Schumann. I tillegg til sorgen over tapet av et nært familiemedlem, er det naturlig å føle på sinne, bitterhet og kanskje også hat mot gjerningspersonen. Ingen vil klandre deg dersom du har slike følelser overfor den som drepte din far.
Hevntrang er en slags ryggmargsrefleks med sete i den eldste del av hjernen vår, en tilbøyelighet som antagelig ligger i genene våre, og som vi deler med våre forfedre og formødre blant primater, pattedyr, virveldyr og virvelløse dyr. Derfor blir det noe beundringsverdig over den som tilgir i slike ekstreme situasjoner, og Klungland blir nok et eksempel til etterfølgelse for mange.
Men hva betyr det å tilgi? Og hvilken verdi har egentlig tilgivelse? Disse spørsmålene blir sjelden stilt, men de er opplagt viktige for å forstå et så alminnelig fenomen som tilgivelse. Filosofer har i lang tid vært opptatt av disse spørsmålene. Mye er man selvsagt uenige om, men det er bred enighet om at tilgivelse forutsetter at noe galt eller klanderverdig har funnet sted, og at dette erkjennes av både offer og gjerningsperson. Dersom ikke det siste er oppfylt, kan tilgivelse paradoksalt nok oppleves som en krenkelse: hvem ønsker vel å bli tilgitt når man ikke erkjenner å ha gjort noe galt?
Opprettholder bebreidelsen
Tilgivelse er også uforenlig med å late som ingenting skjedde. Kvinnen som bare «finner seg i» å bli seksuelt misbrukt av sin mann fordi hun ikke tørr å forlate ham, har ikke tilgitt. Tilgivelse handler grunnleggende sett om måten offeret forholder seg til gjerningspersonen på.
Når vi tilgir forandrer vi måten vi føler eller tenker omkring gjerningspersonen og det som skjedde, samtidig som vi opprettholder vår bebreidelse. Det høres kanskje paradoksalt ut. Hvordan kan vi både bebreide og tilgi samtidig? Et forslag er å skille gjerningspersonen fra handlingen, slik at tilgivelsen løsriver personen fra handlingen. En tilgivelse kan uttrykkes slik: «Det du gjorde var galt, men jeg bebreider deg ikke lenger».
Følelsesmessig forandring
Den følelsesmessige forandringen som tilgivelse innebærer, forutsetter nok for mange at gjerningspersonen allerede har skilt seg fra sin egen handling. Den beste måten å gjøre det på er gjennom å vise anger og beklage overfor offeret. En beklagelse er ikke alltid nok til at offeret skal tilgi, men det er hevet over enhver tvil at den spiller en moralsk og psykologisk viktig rolle for offeret i bearbeidelsen av de tanker og følelser som har utspilt seg i etterkant av forbrytelsen.
Skal man så tilgi i møte med en gjerningsperson? Og eventuelt hvorfor? «Tilgivelse betyr for meg å sikre min egen livskvalitet», sier Klungland i dokumentaren på NRK. Det er naturlig å tolke dette dit hen at tilgivelsen først og fremst handler om han selv, at det er noe han gjør for seg selv. Det er ikke dermed sagt at den er egoistisk, men den er motivert av et hensyn til egen situasjon og fremtid. I litteraturen kalles dette gjerne for «terapeutisk tilgivelse», og den omtales en del i den psykologiske forskningen på tilgivelse.
Klungland er utvilsomt et godt eksempel på den verdi tilgivelse kan ha for den som tilgir, ved at det gjør ham i stand til å leve videre med det som skjedde: Gå i gaten hvor faren ble drept, møte minnene uten sinne og bitterhet. Samtidig er det er viktig å være klar over at ikke alle reagerer som Klungland. Og selv om vi gjerne løfter frem tilgivelse som et ideal, må det ikke omsettes til et krav vi stiller til fornærmede – særlig i forbindelse med alvorlige forbrytelser.
De som forblir bitre og hatefulle, mister ofte vår sympati, men det er grunn til å stille spørsmål ved om en slik holdning alltid er berettiget. Et godt eksempel er 22. juli. Tilgivelse har i liten grad vært et tema etter 22. juli, og det bør ikke overraske noen. Hvem ville finne på å innta en nedsettende holdning til de ofre og pårørende som fremdeles bærer nag til Breivik og hans grusomme terrorhandlinger? Antagelig ingen.
Dersom noen skulle finne på å tilgi Breivik, ville det trolig sprengt tilgivelsens grenser. Men det vil neppe skje. Kjetil Klungland fortjener anerkjennelse og beundring for sin tilgivelse, men det er viktig å huske på at han er og forblir et unntak. Tilgivelsen er personlig og frivillig. Mange lever bedre uten å tilgi, og det må vi som samfunn respektere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook og Twitter
