Skal de danse?

I dag er det duket for ett av stortingsårets to generaloppgjør på landets viktigste talerstol: Finansdebatten.

Regjeringspartiene skal forsvare statsbudsjettet som uansett blir vedtatt. Opposisjonen skal argumentere for sine nylig presenterte alternativer.

En opposisjon som på Norstats målinger for NRK og Aftenposten har hatt flertall siden mars i fjor, altså i 20 måneder på rad.

De sier de skal danse, men budsjettene er ikke helt i takt.

Beviset for at det er en vei å gå før man ser konturene av et fellesprosjekt, lyser mellom linjene når man leser de ulike begrunnelsene. Der hvor tankegangen er ganske ulik, er det vanskeligst å møtes på midten.

Røde og grønne begrunnelser

Arbeiderpartiet vil øke statens skatte- og avgiftsinntekter samlet med 9,7 milliarder kroner. SV vil øke med mer enn dobbelt så mye.

Grafikken er rettet med korrekte tall for Sps skatte- og avgiftsopplegg. Rettelsen ble gjort klokken 11:40.

Avstanden mellom regjeringen og Ap er altså mindre enn avstanden mellom SV og Ap målt i kroner og øre, selv om retningen er lik på rødgrønn side.

Bak tallene ser vi at SV er mye mer opptatt av å skatte formue og å øke avgifter, enn hva Ap er. MDG øker skattene mindre enn SV, men øker derimot (særlig miljørelaterte) avgifter, så den totale skatte- og avgiftsøkningen blir mer enn 30 milliarder kroner.

Rødt har mindre økning i avgifter, men en betydelig skatteøkning, på både inntekt og formue.

Mens Senterpartiet kutter avgiftene, og har en vesentlig mindre interesse i å øke skatten på formue. Det er finansnæringen og eiere som tar ut utbytte som må skatte mer.

Man kan lese mye politikk, prioriteringer, velgergrupper og «hva man tror på» ut av dette:

Rødt tenker aller mest på omfordeling fra rike til resten, SV tenker i tillegg også på avgifter som kan endre adferd, MDG tenker mest på det siste. Sp argumenterer mot avgiftenes endringseffekt når de setter opp bensinprisen, men for når de øker alkoholprisen. Sp lar ikke småbedrifter (som gårdsbruk) ta regningen, men større selskaper og finansnæringen.

Avgifts-motstandere kaller gjerne avgiftene usosiale, fordi de rammer likt og dermed ulikt. 2 kroner dyrere bensin rammer sykepleieren og bedriftseieren ulikt i praksis. Inntektsskatten skjer etter evne. Med denne begrunnelsen kutter Sp i bensinavgift og det samlede avgiftstrykket.

SV og MDG fjerner regjeringens Co₂-avgifts-rabatt til bilistene. Det gjør ikke Ap eller Sp. Sp gir sågar en tilsvarende rabatt til fiskere.

Stor miljøavstand

Det er likevel en rød tråd utover mer skatt og økte statlige utgifter. Sammenlignet med regjeringen, vil opposisjonen bevilge mer penger til kommunene, utdanning og miljø.

Av 17 relevante budsjettområder, er det kun seks områder hvor ikke minst ett av partiene foreslår kutt, men resten vil øke.. Det er ingen av rammeområdene hvor alle foreslår kutt.

Ap og SVs budsjettvinnere er miljø og næring, Sps er kommunene og regional utvikling.

Miljøbudsjettet er talende, MDG øker budsjettet med 45 prosent av regjeringens forslag, Sp kutter med 12,5 prosent.

Kuttene er det enda mindre enighet om. De fremstår mer tilfeldige. Sps hovedkutt er på EØS-midlene, regionbevilgninger i bistand (som Rødt øker) og konsulentbruk og administrasjon i staten – selv på felt Sp vil prioritere som Politiet.

Sps administrative kutt kommer på toppen av regjeringens avbyråkratiseringsreform som kritiseres for store, flate kutt i offentlig sektor. Sp omtaler ikke reformen, Ap er imot, men gjør noen endringer. SV, MDG og Rødt kutter helt eller delvis effekten av reformen.

Det er også verd å merke seg enkeltprosjekter hvor partiene har naturlige innebygde motsetninger som får konkrete følger i et budsjett:

• Veier: Rødt (1,2 mrd.) og MDG (over 1 mrd.) kutter i en rekke store veiprosjekt. Ap gjør ikke det, men vil hovedsakelig øke skredsikring av riksveinettet. Sp øker veibevilgningene totalt, men kutter i Nye Veier og E18 inn til Oslo. Samtidig øker de bevilgningene til fylkesveier og reduserer til riksveier.
• Bypakker: MDG (150 mill.), Rødt (500 mill.) og SV (550 mill.) øker storbypakkene som bl.a. går til kollektivtrafikk og foreslår flere navngitte kommuner inn i ordningen. Sp kutter i den (-500 mill.).
• Skogvern: Ap (30 mill.) MDG (315 mill.), Rødt og SV (200 mill.) vil verne mer skog, Sp mindre (- 200 mill).
• Kvoteflyktninger: Sp vil ha minst 2.000 kvoteflyktninger, Ap 3.000 som regjeringen, mens SV og Rødt og vil ha 5.000.
• Bensinpris: Sp kutter med 15 øre, MDG øker med 5 kroner.
• Forsvar: Alle partiene vil øke budsjettet til Hæren, men SV og Rødt henter penger ved å kutte i jagerflykjøpet.
• Leterefusjonsordningen for oljenæringen: SV og Rødt bruker 5 milliarder på å fjerne ordningen, MDG 7,2 milliarder. Ap og Sp er tilhengere av ordningen.

Det er særlig to store velferdsreformer partiene ønsker seg, men er uenige om modell:

Skolemat/frukt:

• MDG vil ha tilskuddsordning hvor kommunene kan søke om gradvis innføring av gratis skolemat. 250 millioner.
• Rødt vil ha tilskudd til gratis skolemat for 389 millioner.
• Sp vil innføre frukt på ungdomstrinnet fra høsten, 127 millioner, ikke øremerket (så kommunene kan prioritere annerledes)
• SV vil innføre gratis skolemat på ungdomstrinnet, 390 millioner.
• Ap vil at staten tar halve regningen for skolemat fra høsten på alle landets videregående skoler, samt ungdomstrinnet i 150 kommuner. 290 millioner.

Tannhelse:

• Ap vil fra juli betale for tannbehandling til alle under 21 år (i dag 18 år), og halve regningen for dem under 25 år. Samt dekke utgifter til mennesker med diagnose og/eller dårlig råd. Totalt 280 millioner.
• Sp vil styrke tannhelsetilbudet til eldre, ikke øremerket. 21 millioner.
• SV vil gjeninnføre gratis tannhelsesjekk for eldre over 75 år og ta hele regningen for tannbehandlinger til alle under 20 år, deler av regningen for dem mellom 20 år og 30 år. Samlet 730 millioner.
• Rødt vil øke egenandelen til 2.000 kroner og dekke 40 prosent av tannhelseutgifter over denne summen, samt dekke hele regningen for alle under 25 år. Pris: 2,91 mrd.

Budsjettene er viktige

Opposisjonens budsjetter kan sies å skjemmes av kreativ tallbruk, litt omtrentlige beregninger. Forarbeid, utredninger og begrunnelser er langt fra så gode som et regjeringsapparat er i stand til, av naturlige grunner.

De alternative budsjettene lages hvert år av opposisjonspartiene på Stortinget med den fullstendige visshet om at de aldri vil bli vedtatt og knapt omtalt. Likevel er de viktige dokumenter, ikke minst for partiene selv.

Det er mange ting som skal «styrkes» og «prioriteres» når landsmøtene har sagt sitt. Det er kronikker og presseoppslag hvor penger deles ut. Budsjettarbeidet tvinger partiene til å koble partiprogrammet til den økonomiske situasjonen, og å vise kortene i kroner og øre. I beste fall er det disiplinerende på både fagpolitikere og programkomiteer at summene må gå opp.

For oss som følger partiene fra utsiden er det et godt verktøy for å forstå prioriteringene. Og motivasjonen får vel være at jo bedre budsjettene er, jo bedre egnet er de til å faktisk styre på, dersom det blir aktuelt.

Neste år får vi se om tre, fire eller fem partier vil bruke budsjettprosessen til å samle seg litt mer. Eller mindre.

• Slik var det i 2012 da dagens regjeringspartier satt i opposisjon