Innvandringskostnadene øker, kulturkonflikter bygger seg opp og islam tar stadig større plass. Faresignalene ved vår tids største samfunnsmessige endringsprosess er godt synlige, men tradisjonelle medier viser begrenset interesse for å utforske dem.
Det svekker pressens relevans og troverdighet.
Tåkelegger etnisitet
Jeg har arbeidet nesten halve yrkeslivet i mediene, som journalist og redaktør. Med stolthet har jeg følt meg delaktig i de hensikter som vi kaller pressens samfunnsoppdrag.
Men jeg blir flau når medienes tåkelegging av kriminelles etnisitet er så forutsigbar at «nordmann» og «norsk statsborger» blir kodeord for utenlandsk opprinnelse.
Og jeg synes det er uetisk når NRK Dagsrevyen rapporterer om to voldssaker, og oppgir at gjerningsmannen «hadde blå øyne» i saken fra Sandnes, men dropper signalement i saken fra Oslo. Selv om politiet i en NRK-sak om samme hendelse uttalte at de søkte etter personer med nordafrikansk utseende.
I desember 2018 omtalte nettstedet Flysmart24.no at et Norwegian-fly i mars samme år hadde nødlandet etter «aggressiv, upassende, truende og skremmende» oppførsel fra flere passasjerer. Men da Aftenposten omtalte saken luket de ut at de bråkete passasjerene, ifølge flykapteinen, hadde arabisk opphav. Jeg mener denne utelatelsen var en feilvurdering av Aftenposten.
Og det blir villedende når TV 2 Nyhetskanalen gjennom en hel dag repeterer at en arrestert person etter de grufulle drapene på to unge, nordiske kvinner i Marokko var en «spansk-sveitsisk mann», når det dreide seg om en mann med marokkansk opphav, ifølge det marokkanske nyhetsnettstedet TelQuel, som nettstedet Resett siterer.
Må ty til alternative medier
Vi får sjelden vite hvem som begår gjengvoldtekter, bruker kniv og banker opp tilfeldige ofre i det nye Norge.
Derfor vakte det oppsikt da TV2 i en reportasje nylig avdekket at 70 prosent av de pådømte for grove voldshendelser i Oslo har innvandrerbakgrunn.
Vi trenger mer informasjon om hvordan befolkningsendringene påvirker samlet belastning på politi og rettsvesen. Ikke for å stigmatisere, men for å analysere innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvens og bærekraft.
Det er først og fremst nye, alternative medier som beskriver og problematiserer denne utviklingen. Men bare de tradisjonelle mediene har makt til å sette dagsorden.
Derfor legges det ikke press på politikere som gjentar sine «sov i ro-budskap» om bedre integrering som løsningen på alt.
Konfliktsky medier
Folkegrupper med verdiforankring i islam og kulturelt ståsted i Afrika, Asia og Midtøsten kan bli et tallmessig tyngdepunkt i Norge. I Oslo mottar innvandrere over 70 prosent av midlene til sosialhjelp.
Statistisk sentralbyrå anslår at hver av oss må betale 10 000 kroner mer i skatt fra 2025 for å finansiere kostnadene relatert til innvandring. Mediene vinkler sjelden på konfliktene som kan følge av dette.
Kritikerne peker på at islam på mange områder er knyttet til normer som er lite kompatible med våre. Da burde mediene være på vakt mot eksempler på at vi viker unna, og innordner oss normer innenfor islam.
Men det skapte ingen stor debatt da et norsk hotell slutter å servere svinekjøtt i personalkantinen på kveldstid, etter påtrykk fra de ansatte. Det gikk heller ingen alarmer da en muslimsk bedrift varslet på Facebook at de ville selge halalkylling fra EU som var håndslaktet uten bedøvelse og dermed omgå forbudet mot slakt uten bedøvelse.
I arbeidslivet ble kulturkollisjonen satt på spissen i fjor høst, da en muslimsk vikarlærer nektet å håndhilse på mennesker av motsatt kjønn. To muslimske ledere ble invitert til NRK Dagsrevyen, der de beroliget med at håndhilsning overfor motsatt kjønn er tillatt i islam «så lenge det er behov for det». Hva denne tidsbegrensningen innebærer, og om den peker mot en fremtid der muslimske regler er gjort til samfunnsnorm, fikk vi ikke vite.
Slike spørsmål ble ikke stilt.
I medienes skygge
Gjennom hovedstrømsmediene bygges det et bilde av at konflikten relatert til islam kun handler om en liten gruppe radikale islamister. Dette bildet blir bare meningsfullt hvis vi ellers deler grunnleggende holdninger til frihet, demokrati, likestilling og likeverd.
Allikevel må man i hovedsak gå til alternative medier for å få kunnskap om undersøkelser som viser at antivestlige holdninger og intolerante tolkninger av Koranen er forholdsvis utbredt blant muslimer i vestlige land. I undersøkelsen Six Country Immigrant Integration Comparative Survey fra det tyske forskningsinstituttet WZB Berlin Social Science Center fra 2008, der innvandrere i seks europeiske land ble intervjuet, uttalte 65 prosent i en understudie at islamsk lov og sharia var viktigere for dem enn lovene i landet de bor i.
Spørsmålet om flyktninger og asylsøkere bør få varig opphold, med permanent befolkningsendring som konsekvens, står sentralt i migrasjonsdebatten. Fredsprisvinneren Dalai Lama kastet for noen måneder siden ut en brannfakkel da han sa at «Europa tilhører europeerne, og flyktninger bør vende tilbake til sine hjemland for å gjenoppbygge dem». Av større norske medier var det, så langt jeg kan registrere, kun Dagbladet som refererte uttalelsene.
Jeg mener norsk presse fremstår som altfor lik og for lite interessert i vinklinger som begrunner skepsisen mot mer innvandring og mer islam. Derfor risikerer vi at avgjørende samfunnsendringer får utvikle seg i skyggen av medienes flomlys.
Noen av de toneangivende redaksjonene må bestemme seg for å bryte ut.
Kløften mellom risikoen i vårt multikulturelle eksperiment og hovedstrømsmedienes historiefortelling må ikke få vokse seg større.
