Sensasjon: Stor dag for rødtopper!

«Rebekah Brooks cleared of all charges. Andy Coulson guilty. Well, a one-nil isn’t bad», sto det i en tekstmelding jeg fikk klokken 12.04 fra en engelsk kamerat i går. Han var rask på labben med å konstatere en slags halv seier. To minutter tidligere hadde jeg varslet redaksjonen hjemme om dommen i britiske pressehistories kanskje mørkeste kapittel.

Ikke i system?

To redaktører ledet en og samme avis under store deler av forrige tiår, men bare en av dem ble funnet skyldig i å ha planlagt og bevisst drevet med telefonovervåking.

«Det var så vanlig at selv redaksjonskatten kjente til det», har en tidligere ansatt uttalt.

Men juryen mener det først ble vanlig etter at Rebekah Brooks hadde overlatt redaktørstolen til Andy Coulson, og selv hastet videre oppover karrierestigen i Rupert Murdochs medieimperium.

Juryens avgjørelse er til dels tveegget. Den tilfredsstiller delvis de som ønsket å se noen bli dømt for krenkelse av privatlivet, både for kjendiser og menigmann. Samtidig svekker den alle som har yndet å kalle saken for «Murdochgate» eller «Rupertgate» med henvisning til den mektige eieren av «News Of The World» og en rekke andre medieinstitusjoner. Det var kun Andy Coulson som ble skurk, resten av dem som satt tiltalt for å tildekke sannheten gikk fri.

Var det likevel ikke så utbredt som vi har fått inntrykk av i de årene saken har rullet? Startet og sluttet det med Andy Coulson – som gikk videre til å gi medieråd til mannen som i dag sitter på toppen av det politiske hierarkiet i Storbritannia, nemlig statsminister David Cameron?

Tilsynelatende, men alt er ikke hugget i sten. Nå som det åtte måneder lange rettsmaratonet er over, skal politiet avhøre selveste Rupert Murdoch om telefonovervåking, slik de har ønsket lenge. Men Rupert Murdoch er ikke tiltalt for noe, heller ikke medieimperiet hans. Han har flere ganger gått ut offentlig beklaget hendelsene, og forsikret om at tiltak er satt i verk for å forhindre at det skal skje igjen.

Politisk etterspill

Nesten umiddelbart etter domsavsigelsen i går gikk statsminister David Cameron ut og beklaget offentlig ansettelsen av Andy Coulson som sin kommunikasjonssjef tilbake i 2007. Beklagelsen hadde vært varslet siden mannen ble arrestert.

Da Coulson ble ansatt forsikret han at saken var avsluttet med fengslingen av en av hans medarbeidere. Da saken blåste opp igjen i 2009 forsikret han Cameron og den øvrige ledelsen i det konservative partiet på ny om at alt var bra. Begge gangene tok Cameron hans ord for det. I 2011 trakk Coulson seg som kjent fra jobben på grunn av stadig nye avsløringer. Da var David Cameron blitt statsminister.

For en politiker er det én ting å be om unnskyldning, å få tilgivelse er noe helt annet. For med et skap så fullt av skjeletter som det Andy Coulson hadde, stilles det allerede mange spørsmål ved dømmekraften til David Cameron og resten av ledersjiktet i det konservative partiet. Hvorfor stolte de kun på Coulsons forsikringer, og ikke forhørte seg med politiet som åpenbart satt med mye materiale om mannen? Burde han i det hele tatt fått en så viktig posisjon når han hadde alvorlige beskyldninger mot seg?

For politiske motstandere er det nok å meske seg med. Ønsket David Cameron å komme nærmere den mektige Rupert Murdoch som tilbake i 1997 hjalp Tony Blair med å vinne valget? Den konspirasjonen er nevnt mer enn én gang. I tillegg til at Coulson var en nær medarbeider, så deltok ekteparet Cameron ofte i selskapslivet med Rebecca Brooks og hennes nåværende ektemann, så veien til Murdoch var kort.

På grunn av sine egen historie med Murdoch, må likevel det britiske arbeiderpartiet velge sine ord med omhu.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Hva nå, «rødtopp»?

Før «News Of The World»-skandalen brøt ut, var Rebekah Brooks på full fart mot toppen i Rupert Murdochs medieimperium, et medieimperium som med unntak av henne for det meste var en familiebedrift. Murdoch skal ha omtalt henne som en ekstra datter. I går forlot hun The Old Bailey her i London som en frikjent kvinne, en kvinne som hadde fått alvorlige beskyldninger rettet mot seg – men ingen som overbeviste juryen.

Venter Murdoch med en ny jobb til henne? Før skandalen var et faktum, satt hun som konsernsjef i Rupert Murdochs medieimperium. Står døren åpen i familiebedriften fortsatt? Både Murdochs egne barn og andre ledere vil kvie seg på grunn av all den dårlige omtalen de har fått, konsernet som eier de britiske avisene skiftet sågar navn etter skandalen.

Men hun er altså frikjent.

Tabloidjournalistikken har overlevd

Selv om «News Of The World» for lengst er lagt død etter alle avsløringene, lever søsteravisen «The Sun» videre, avisen den nå Brooks ledet etter at hun overlot «News Of The World» til Andy Coulson.

«The Sun» er fortsatt en av Storbritannias mest leste aviser, om enn i stadig konkurranse med «Daily Mail». Og tabloidjournalistikken er ikke død, den ser ut til å leve relativt godt, skal vi dømme ut fra forsidene som daglig gliser mot oss utenfor aviskioskene eller fra nettutgavene.

Sist søndag handlet hovedoppslaget til «The Sun» om at en av Englands landlagsspillere hadde tryglet en Playboy-modell (som var tvilling) om å ha gruppesex («England Ace Luke begged me for threesome»).

Dagen etter prydet en såkalt «eksklusiv nyhet» om en puppemodell som fikk refundert taxi-regninger for 60.000 kroner i året av det offentlige («Boob job model’s £6.000 taxi handout»). Begge oppslagene var rikelig illustrert.

Kneblet den frie presse?

Flertallet leser ikke The Guardian, The Times eller Daily Telegraph. De leser tabloidene. Flere briter har sagt at det er de avisene som appellerer til dem, som snakker deres språk. De såkalte kvalitetsavisene er for eliten, akademikere og hverandre.

Pressen reguleres hardere enn før på grunn av overvåkings-skandalen. Eller skal kunne gjøre det. Pressens selvjustis er død, og erstattet av et uavhengig organ, som kan være strengere, men hva det betyr i praksis vet ingen. Var det nødvendig utfra dommen? Flere aviser, som er utenfor Murdoch-systemet, stiller i dag spørsmål ved omfanget av avlyttingsskandalen. For å sitere «The Daily Telegraph», rettsaken kostet 100 millioner pund (en milliard kroner) og endte med et Rebekah Brooks gikk fri.

Kanskje er pennen mektigere enn sverdet, og med makt følger også ansvar. Det er ennå uklart hvor mye.