Denne kronikken er et svar til professor i rettsvitenskap Terje Einarsens «Rettsskandale eller medieskandale?» (24. februar).
Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen Terje Einarsen kritiserer dekningen av rettsprosessen mot Joshua French og mener mediene har vært mikrofonstativer uten integritet og evne til selvstendig tenkning.
Det er prisverdig at han tar opp saken og bidrar til en viktig debatt om hvordan mediene oppfyller sitt samfunnsoppdrag. Det er også nødvendig å få fram nyansene i en krevende sak som begynte med et dødsfall på cella i Kongo i august i fjor – et dødsfall mange norske medier allerede da beskrev som et mulig selvmord.
Forsiktige medier
De siste tiårene har selvmord blitt stadig mindre tabubelagt i samfunnsdebatten og også i mediene. Men fortsatt kvier mange seg for å snakke om selvmord, og mediene er særlig varsomme i møte med dette temaet. Fortsatt er det få etiske overtramp i norske medier og et mye større problem at norske medier ikke omtaler selvmord som samfunnsproblem.
Etter Tjostolv Molands dødsfall i august i fjor, fikk flere medier signaler om at familien hans ønsket minst mulig omtale av detaljene rundt dødsfallet. Vi så en balansert dekning der ingen norske medier brakte en detaljert skildring av selvmordsmetoden. Noen kviet seg også fra å nevne at det var mistanke om at Moland tok sitt eget liv.
LES OGSÅ: «Et innblikk i Kongos militære» av Randi Solhjell (25. februar)
LES OGSÅ: French anker ikke drapsdommen
Viktige nyanser ble borte?
Så, i desember i fjor, ble det tatt ut drapstiltale mot Joshua French. Saken endret karakter. Vi fikk å gjøre med en rettssak og en mulig drapssak. Men varsellampene om selvmordsomtale blinket ennå i redaksjonene. Det ble krevende å dekke saken. Kripos' obduksjonsrapport underbygget Frenchs forklaring om at han var uskyldig. Forholdene rundt og under rettsforhandlingene var dessuten så spesielle at det tok fokus bort fra kjernen i rettssaken. I en så kaotisk situasjon er det ekstra viktig at journalistene holder hodet kaldt og formidler alle argumentene – både de som støtter French’ sak og de som støtter aktoratets argumentasjon.
Det er riktig av norske medier å være varsomme med detaljnivået – både i dekningen av selvmord og i drapssaker. Selv pleier jeg å råde kolleger om å legge bort de mest beskrivende adjektivene når selvmord skal omtales. De trengs ikke i møte med så sterke saker. Samtidig er det viktig at mediene gir et best mulig bilde av det som har skjedd og gjør leseren, lytteren og seeren i stand til å gjøre seg opp en mening om saken. Da må vi ikke skrelle bort alle nyanser. Det er ikke sikkert det er nødvendig å ha med alle detaljene som Einarsen ønsker seg i French-saken, men det er definitivt en risiko for at varsomheten rundt detaljer har ført til at viktige nyanser forsvant på veien.
Uten de nødvendige detaljene bidrar vi til å tilsløre og mystifisere. Det skal vi unngå når det gjelder selvmordsomtale. Vi skal tvert imot være klare og nøkterne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Viktig debatt
Selv om det i punkt 4.9 i Vær Varsom-plakaten (VVP) heter at vi skal unngå beskrivelse av metode, betyr det ikke at det alltid er feil å omtale metode. I noen saker er jo metoden selve poenget. For eksempel når man omtaler sikring av broer mot selvmord eller omtaler selvmord i trafikken.
I møte med selvmord er det viktig at mediene ikke ser seg blinde på punkt 4.9 i Vær Varsom-plakaten. En rekke bestemmelser er aktuelle når et mulig selvmord skal omtales – på samme måte som ved en drapssak. Vi skal legge vekt på saklighet og omtanke, være særlig varsomme i møte med personer i sjokk og sorg, unngå forhåndsdømming og ta hensyn til hvordan kriminalsaker virker på ofre og pårørende. Og vi skal avdekke kritikkverdige forhold, beskytte enkeltmennesker mot overgrep og verne om ytringsfriheten.
Det er prisverdig at varsellampene tennes i redaksjonene når det handler om selvmord, men vurderingen rundt selvmordsomtale må aldri frikobles fra de øvrige presseetiske spørsmålene det er naturlig å stille i saken.
Til kritikken fra Einarsen kan vi innvende at det har vært en ekstremt krevende sak å dekke med store utfordringer knyttet til språk, avstand, en annen kultur og rettspraksis og mye støy som har tatt fokus bort fra sakens kjerne. Og det er alltid mye enklere å sitte i trygg avstand fra begivenhetene og kritisere mediene for dårlig håndverk. Men professoren har åpenbart viktige poenger som bør føre til debatt, læring og evaluering internt i mediehusene. I tillegg bidrar debatten til å oppfylle et annet punkt i VVP som altfor for sjelden blir prioritert – vår felles plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Reidun Kjelling Nybø deltok i arbeidet med å revidere 4.9 i Vær varsom-plakaten (VVP) på oppdrag fra Norsk Presseforbund i 2005 og ga i 2007 ut boka «Fra tabu til tema. Selvmord i mediene».
