NRK Meny
Kronikk

Satirebråket i Tyskland

Angela Merkels forsøk på å roe ned Tyrkias president Erdogan var klønete og kan få store konsekvenser.

Angela Merkel og Recep Erdogan

Angela Merkel åpnet nylig for at en tysk satiriker kunne straffeforfølges på grunn av et dikt rettet mot Tyrkias president Recep Erdogan (til høyre). 'Hvis ingen er støtt, har ikke satiren fungert,' skriver en tysk humorforsker i denne kronikken.

Foto: John Macdougall/Burhan Ozbilici / Afp/AP

Med så mye omtale av tysk satire i mediene i disse dager må mange i utlandet være mest overrasket over at det faktisk fins komikere på TV i Tyskland i det hele tatt. Joda, vi liker å le vi og. Men tysk satire er ikke alltid den beste eksportvaren over EU-landenes grenser.

Bråket rundt TV-komiker Jan Böhmermann, Tyrkias president Recep Erdogan og Angela Merkel nådde nye høyder da sistnevnte nylig åpnet for straffeforfølgelse av Böhmermann. Bakgrunnen for det, er hans «ærekrenkende» dikt lest opp som et innslag på det satiriske TV-programmet «Neo Magazin Royale» i slutten av mars. Det skyldes den nå svært omdiskuterte paragrafen 103 i tysk straffelov som omhandler «fornærmelser av utenlandske statsorganer» (et relikt fra prøyssisk lovgiving mot «majestetsfornærmelser») som krever godkjenning av den tyske regjeringen.

Åpner dører for antidemokratiske grupper

Hvorvidt Merkel har lagt seg flat foran en over-sårbar tyrkisk president og utlevert kunst og ytringsfriheten til EU politikkens vilkår, diskuteres nå heftig i Tyskland, og til dels i andre land hvor lignende paragrafer fortsatt eksisterer (blant annet Italia, Polen, Nederland og Norge). Det er ingen tvil om at Merkels diplomatiske forsøk på å roe ned en hissig samarbeidspartner var klønete, muligens farlig, og kan få store konsekvenser. Ikke minst for hennes eget innenrikspolitiske ståsted.

Det åpner også muligens dører for antidemokratiske elementer over hele Europa som er i ferd med å stramme inn ytringsfriheten i mediene og samfunnet generelt. Hva skjer hvis de neste Böhmermann-sketsjene tar for seg Polens nye regjering eller Orban-administrasjonen i Ungarn?

Det er ingen tvil om at Merkels diplomatiske forsøk på å roe ned en hissig samarbeidspartner var klønete, muligens farlig, og kan få store konsekvenser.

Ikke første gang

Men hvordan står det til med satiren selv? Er den virkelig under angrep fra alle kanter slik det kan virke i dag?

Selv om det er uvanlig at et statsoverhode anmelder TV-komikere i et annet land, har det oppstått diplomatisk bråk rundt satiriske innslag før. I 1987 krevde Iran en offisiell unnskyldning av (nok en gang) Tyskland etter nyhetsparodi-programmet «Rudis Tagesshow» hadde tullet med det daværende statsoverhodet Ayatollah Khomeini i en harmløs bildemontasje. Tysklands regjering kommenterte kjapt «at vi ikke har innflytelse over TV-programmer».

I et mer nylig tilfelle klaget ingen ringere enn Nord-Koreas diktator Kim Jong-un til FN fordi han følte seg støtt av Hollywood-komedien «The Interview». I filmen blir to journalister, spilt av Seth Rogen og James Franco, sendt til Nord-Korea for å drepe diktatoren. Produksjonsselskapet Sony ble offer for et hackerangrep som FBI mistenkte at Nord-Korea selv sto bak. I tillegg ble amerikanske kinoer truet med angrep hvis de viste filmen.

Latskapskvoter

Grensene mellom politikk og satire blandes uhemmet etter at Die Partei (Partiet) til den tyske satirikeren Martin Sonneborn har fått et sete i Europaparlamentet i Brussel. Dette ble mulig etter at sperregrensen ble fjernet i 2014. Partiet, som fikk 0,6 prosent (eller 180.000 stemmer) under valget, har blant annet foreslått å gjenoppbygge Berlinmuren, bygge en mur rundt Sveits og innføre latskapskvoter. Kampsakene er åpenbart ren satire, men frontfiguren Sonneborn er spesielt flinkt til å avsløre politikkens språk, som han mener er full av intetsigende floskler og tom retorikk. Her jobber satire side om side med sitt mål. Mer subversiv går det ikke an å være.

I et mer nylig tilfelle klaget ingen ringere enn Nord-Koreas diktator Kim Jong-un til FN fordi han følte seg støtt av Hollywood-komedien «The Interview».

Som ofte i debatter om satire blir generelle spørsmål om personlig smak og kvalitet brukt i en vurdering av det profesjonelle komikere jobber med. Mange som først «var Charlie» etter angrepene mot Charlie Hebdo i fjor, ble likevel støtt av en tegning som brukte den druknede flyktning-gutten Aylan i januar og hevdet at bladet hadde gått for langt.

Vellykket satire

Men det glemmes fort at satire, oftest rettet mot personer eller grupper, trenger fornærmelsen, eller i det minste en reaksjon for å kunne åpne en kritisk diskurs. Med andre ord: hvis ingen er støtt, har den ikke fungert. Satire skal både være utfordrende og utfordres. At Tyrkias visepresident Kurtulmus så seg nødt til å kalle Erdogan-diktet «en forbrytelse mot menneskeheten» er vel et tegn for at Böhmermanns satire var vellykket.

I helgen uttalte satirikeren seg for første gang om saken i en Facebook-post hvor han ba om forståelse at han nå skal ta en TV-pause på ubestemt tid. Offentligheten skulle få mulighet til å konsentrere seg om viktige ting som flyktningkrisen og kattevideoer. Det er ingen tvil; utfallet og oppmerksomheten rundt stuntet er både en satirikers store drøm og mareritt. Blant annet måtte Böhmermann få politibeskyttelse. Diskusjonen av det opprinnelige poenget med innslaget har gått seg vill i et hysterisk medielandskap med altfor mange meninger.

Som ofte i debatter om satire blir generelle spørsmål om personlig smak og kvalitet brukt i en vurdering av det profesjonelle komikere jobber med.

Utfordre statsoverhoder

Selvfølgelig var diktet «bevisst sårende» – det skulle både vise hvor grensene for satire går når den blir anvendt som mediekritikk, og til å utfordre visse statsoverhoder som plutselig ser seg nødt til å kommentere tullete innslag på komiprogrammer. Det viser også at følelsesladete ytringer rundt krenkelser og hån på ingen måte er de beste kategorier å ta hensyn til i en offentlig diskurs hvor politikk, kultur og samfunn bestandig må bli kritisk kommentert og utfordret.

Resultatet av dette kan bli at satiren, som en kompleks og nyansert ytring, trues.

Men bråket rundt Böhmermann sier også noe om hvordan demokratisk nødvendige diskusjoner bestandig blir oppgradert til såkalte skandaler. Dette skyldes en konstant dekontekstualisering av innhold, spesielt på sosiale medier, hvor mainstream-medienes agenda ser ut til å bli preget av klikkhoreri, reposting og et besatt fokus på meninger i kommentarfeltet. I tillegg ser vi et politisk klima i Europa med økende høyrepopulistiske holdninger. Resultatet av dette kan bli at satiren, som en kompleks og nyansert ytring, trues.