Kronikk

Sannhetens øyeblikk

Et dramatisk oljeprisfall og et virus setter verden på prøve. Fordi vi valgte å se en annen vei.

Robert Mood mars 2020

Vår tids store spørsmål er hvorvidt det er mulig å samle kraft til fundamentale endringer uten å gå veien om storkrig, revolusjoner og katastrofer, skriver Robert Mood.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Begrepet «historisk brytningstid» ble før dette tatt frem for å beskrive verden vi lever i. Globaliseringen går for langt; den liberale verdensorden er i fare; USAs hegemoni er over; og de internasjonale organisasjonene fyller ikke sin rolle.

Faren for storkrig og flyktningkrise var der hver dag, mens overforbruk av naturen og konsekvensene av klimaendringene snek seg innpå oss – lett synlig.

Det handler om globaliseringens økonomiske skyggesider, men pandemien er også en trussel mot fred og sikkerhet. På den annen side har fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer gitt oss nye muligheter og økt levestandard.

Denne akutte krisen vil by på muligheter til å tenke nytt om de store spørsmål, og samtidig revitalisere demokratiet.

Penger og makt

Vi er på den globale arenaen med penger og makt for å vinne, er holdningen til vår viktigste allierte, hvis demokrati settes på prøve med en president uten evne og vilje til klokt lederskap. Viljen til å skape noe, konkurrere for å vinne, har brakt materiell velstand, ny teknologi og mange arbeidsplasser.

Dagens politiske ledere bærer også ansvaret for at vi nok en gang var dårlig forberedt.

Troen på evig økonomisk vekst, et fritt marked og militære intervensjoner har imidlertid også brakt oss til det som godt kan være sannhetens øyeblikk i det 21 århundret.

Irak, Afghanistan og Libya viste at militære intervensjoner, uten en samordnet og helhetlig plan, skaper flere problemer enn de løser. Verdenshistorien forteller også at revolusjoner og storkrig tvinger frem både fellesskapsfølelse, nytenking og nye institusjoner – som f.eks. FN, EU og NATO.

Katastrofene som ligger foran, dersom vi viker unna å bære ansvaret for fremtiden, vil kunne få lidelsene og krigene vi har bak oss til å blekne.

Vår tids store spørsmål er hvorvidt det er mulig å samle kraft til fundamentale endringer uten å gå veien om storkrig, revolusjoner og katastrofer for å unnfange kraften. Både å stanse klimaendringene, naturødeleggelsene og være forberedt på krisene underveis, er i teorien relativt enkelt.

Det som er vanskelig er å endre retning ved å revitalisere demokratiet i stedet for å drifte mot den digitale politistaten.

Norge i verden

Den gode nyheten er at Norge i særdeleshet, aldri har hatt et bedre utgangspunkt, med teknologi, kompetanse og ressurser. Vår oljepengesmurte og regulerte markedsøkonomi åpner muligheter og omfordeler mens vårt inkluderende politiske lederskap fungerer bedre i krise enn i det daglige. Det vi mangler er forpliktende fellesskapsfølelse og ukuelig vilje til endring.

Det vi mangler er forpliktende fellesskapsfølelse.

Dagens politiske ledere bærer imidlertid også ansvaret for at vi nok en gang var dårlig forberedt. De bærer ansvaret for at vi sitter fast i unnvikende virkelighetsforståelse og vante tankemønstre uten kraft til å endre vår egen fremtid. Kynikere vil konstatere at politikere ikke egner seg til annet enn kortsiktig spill og som pølsemakere, men det er å la dem slippe for lett unna.

Vi hører våre kapitalister og deres tenkere argumentere for minst mulig skatt og færrest mulig reguleringer i gode tider og akkurat det samme i dårlige, men med tillegg av mest mulig støtte uten krav fra fellesskapet.

Våre sosialister og deres tenkere argumenterer for at de rike må skattes hardere, at markedet må reguleres og at støtte i dårlige tider må gis med klare krav som beskytter arbeidstakerne og fellesskapet.

Velkjente posisjoner siden industrialiseringen unnfanget sosialismen og kapitalismen som vedvarende interessekonflikt mellom kapitaleiere og arbeidstakere. Tenkere og forskere som løfter seg ut av denne trange boksen vil være avgjørende for å finne kraft til endring.

Store spørsmål

Francis Fukuyama fremhever statens kapasitet og fremfor alt befolkningens tillit til regjeringen som avgjørende. Slavoj Žižek spår en smittsom ny barbarisme med humant ansikt – hensynsløse overlevelsestiltak tvunget på oss med beklagelse og medlidenhet, men rettferdiggjort av ekspertuttalelser.

Yuval Harari fremhever to avgjørende valg. Mellom totalitær overvåking og distribuert demokrati, dernest mellom nasjonalistisk isolasjon og global solidaritet. Han hevder at totalitær overvåking og nasjonalistisk isolasjon vil lede til større katastrofer. Distribuert demokrati og global solidaritet som kursen bort fra disse.

Jack Ma er en interessant forkjemper for fellesskap, kultur og verdier i en globalisert økonomi som kommer småbedriftene til gode.

Krisen vil by på muligheter til å revitalisere demokratiet.

Med min erfaring fra kriser er det lett å slutte seg til verdier, kultur, fellesskap og samspill som de viktigste verktøy for å lykkes. Like lett er det å avskrive penger og makt som de viktigste verktøy for å vinne.

Men uansett hvor vi står er en ting sikkert: Vi trenger å løfte oss ut av velkjente posisjoner for å samle kraft til nødvendige endringer, uten å gå veien om storkrig, revolusjoner og katastrofer.