Finnmarksopprøret

Den værutsatte Varangerhalvøyas kuperte fjellterreng er et paradis for dem som er bergtatt av vinden.

Det er lenge siden det har stormet så ille i finnmarkspolitikken som nå. Det står ræva-avtale på forsiden av lokalavisen og snakkes om annektering på Dagsrevyen.

Det er tent en gnist i Finnmark igjen. Det er folkeopprør mot den fremforhandlede avtalen med Troms.

I Arbeiderpartiet mobiliseres det på begge sider på en måte som kan lamme fylkespartiet for lang tid fremover.

Utgangspunktet har hele tiden vært at Finnmark vil stå alene. Stortingsflertallet ville det annerledes. Finnmark måtte forhandle med Troms, men brøt forhandlingene. Regjeringen oppnevnte mekler. En avtale ble signert og slaktet. Folk i Finnmark er forbanna.

På Finnmark Arbeiderpartis årsmøte stemte Finnmark Ap soleklart nei til avtalen om nytt storflylke. (Oppdatert med resultat av avstemming 4. mars. Denne kommentaren ble først publisert 25. februar.)

• Les alle NRKs nyhetssaker om sammenslåingen mellom Troms og Finnmark.

Også i resten av landet halter regionreformen. Også andre steder i landet vil lillebrødre frykte storebrødre ved sammenslåing og rope ut om identitet, sentralisering og avmakt. Mer om det senere.

Bussturen

Widerøe-maskinen som nettopp har forlatt asfalten i Tromsø skulle egentlig ha dunket gummihjulene i bakken i Hasvik, Hammerfest, Honningsvåg, Mehamn og Kirkenes. Slik ble det ikke denne kvelden. I Hammerfest fylles det drivstoff og flyet tømmes for folk. Først de som skal av. Så alle de som må av. Honningsvåg har en forferdelig snøbyge mellom fjellene. Det blir bakketransport, litt banning, noen telefoner, men mest et hverdagslig skuldertrekk. Melkeruta motsatt vei er innstilt.

Seks passasjerer lander forsinket i Vadsø. For noen av dem gjenstår tolv minutter over fjorden til Kirkenes.

Det er Finnmark som er annerledes. Ikke denne flyturen.

Liten tillit til storsamfunnet

I Vadsø står en bil utenfor Coop Extra med motoren i gang og nøklene i, mens sjåføren er en snartur på butikken. Men folk stoler ikke på sentralmakta.

Du kan alltids si at sinnet i Finnmark ligner på noe som alltid preger sammenslåingsdebatter. Men det er ikke vanskelig å forstå at dette er noe helt annet.

Det går en slags tråd fra gjenoppbyggingen etter krigen, via fiskeriindustridød langs kysten, reindriftsavtaler, fornorskning og fiskekvoter til det å alltid måtte forholde seg til at storsamfunnet rent geografisk er langt unna.

Russlandskompetansen med gjensidig, fri grensepassering i deler av fylket er unik. Sametinget og urfolkssituasjonen kommer tettere på. De enorme avstandene og det utsatte klimaet kommer på toppen.

Finnmarkingen kjenner seg motløs og tilsidesatt.

Det er angivelig derfor finnmarkingen gir inntrykk av å egentlig trenge hjelp fra storsamfunnet, men samtidig ikke vil ha unødig innblanding.

Forutsetningen for å forankre vedtak er krevende, når har det attpåtil skjedd slik at lokalbefolkningen nærmest er mer provosert over prosessen enn vedtaket.

Hjørnesteinsbedriften i spill

Det pekes, skjæres, spikres og kuttes. Høylytt latter og kameratslig erting fyller et gammelt samfunnshus med mer varme enn den isolasjonen som skal bli scenegulv.

Mannskoret er på dugnad for fellesskapet. Rolf har jobbet i biltilsynet, Ronald i Politiet. Ingen av etatene har stedlig ledelse i Vadsø nå lenger.

Det er dette befolkningen frykter skal skje igjen: En langsom avvikling og død av kompetansearbeidsplasser. Først forsvinner den øverste ledelsen, så sakte, men sikkert flere og flere. Arbeidsplasser. Potensielle konsertgjengere og medborgere.

Derfor ser man det som et stort nederlag at øverste fylkeskommunale ledelse legges til Troms i avtalen.

NRK la ned Norges første distriktskontor, flyttet til Alta. Statens vegvesen ledes i praksis fra Bodø. Politistasjonen er underlagt Kirkenes. Fiskeridirektoratet. Biltilsynet. NAV. Skatteetaten. Direktoratet for økonomistyring. Det begynte med ledelsen og fortsatte. Ledige stillinger ble opprettet andre steder når de ble lyst ut på nytt.

I 2016 var 54 prosent av de sysselsatte i Vadsø ansatt i offentlig sektor. Fjerde høyest i landet. Slått av forsvarskommunen Bardu, småkommunen Nesseby hvor kommunal sektor er stor, og i Leikanger i Sogn og Fjordane som huser mange statlige arbeidsplasser og 72 fylkeskommunale.

I Vadsø står fylkeskommunen og fylkesmannen med videre for 232 arbeidsplasser. Ingen steder i Norge er vårt minst interessevekkende forvaltningsorgan en viktigere «hjørnesteinsbedrift».

Derfor er temperaturen i sammenslåingsdebatten, frykten for «Tromsøsuget» større i Finnmark generelt og i hvert fall i Vadsø spesielt.

De senere år har Finnmark dessuten vært et slags iboende, skjørt, kompromiss.

Kyst og vidde. Øst og Vest. Alta med universitet, hovedflyplass, entreprenørvirksomhet. Hammerfest med sykehus, olje, gass og mineralnæring. Kirkenes med sykehus, flyplass, mineralnæring, maritim industri og Barents-samarbeid og grensevakt. Vadsø-identiteten knyttet til å være administrasjonshovedstaden.

Bodø ut av nordområdene?

Nordøst på Tromsøya er det korridorer av alle lengder og bredder. Mange av dem leder til kontorer og møterom med postkortmotiv å hvile blikket på.

Forskerne og næringslivet i storfylkeshovedstaden håper effekten av sammenslåingen blir tettere samarbeid på tvers av geografi og sektorer. At mer makt og penger for nord flyttes til nord.

Det kan spørres om hvorfor Vadsø får ansvaret for nordområde og klima/miljø i fylkeskommunen, når både Tromsø og Kirkenes har store fagmiljø på disse feltene. På det brune fylkeshuset i Vadsø jobber rundt to av 120 ansatte direkte med tematikken i dag.

Det gamle landsdelsutvalget og mange nordområde-strategier handler om alle tre nordnorske fylker. Nordland skal ikke med i det nye fylket. Blir det mer eller mindre bykamp mellom Tromsø og Bodø av dette? spør man seg.

• #KommentatorPåTur: Les alle reportasje-kommentarene til Lars Nehru Sand

Mer makt, penger og ansatte til større regioner

Stortingsflertallets regionreform er et underlig stykke forvaltningshistorie og full av paradoks og problemer.

Ikke så rart, kanskje. Høyres og Frps opprinnelige primærstandpunkt var å legge ned forvaltningsnivået mellom stat og kommune.

At regionreformen tilfører fylkesnivået 30 prosent mer penger, flere stillinger og makt fra direktorater og staten, er det motsatte av at store kommuner skal overta ansvaret for videregående skole slik høyresiden har argumentert for.

Det betydelige omfanget av oppgaveoverføring som ekspertutvalget la opp til kom sent i reformløpet og er ennå ikke politisk vedtatt. Hadde det kommet tidligere, ville trolig flere sett mulige gevinster med reformen.

Kartet er uansett tilfeldig. Flere av løsningene mangler legitimitet og forståelse. Frustrasjonen er kanskje størst lengst nord, men forståelsen er ikke stort større i Viken.

Nå står vi med et østlandsområde hvor Oslo ikke er med. Et Vestlandet (?) hvor Rogaland og Møre og Romsdal ikke er med. Når nordområdesatsing er et argument for å slå sammen Troms og Finnmark, er det rart at Nordland ikke måtte med, mens Finnmark tvinges.

Viken er stor, lite ønsket og gjør ikke stor-Oslo funksjonelt. Verken i helse- eller samferdselsorganiseringen.

Den geografiske og befolkningsmessige størrelsen på regionene varier svært mye. Dermed er det mer krevende å flytte makt og oppgaver enn om utgangspunktet var mer likt når premisset er at alle skal kunne makte alt.

Produktivitetskommisjonen peker på at 38 ulike statlige etater har 36 ulike Norges-kart. Det spørs hvor mye det endres de neste årene.

Reformen fremstår stemoderlig behandlet fra flere hold, fordi det ikke er noen som med liv og lyst argumenterer for helheten uten forbehold og tar eierskap til den.

Derfor har det vært enklere å mobilisere mot hele reformen. Spesielt i Finnmark hvor motstanden har vært stor og tydelig hele tiden.

I Vadsø er det konsert i helgen. Av Kirkenes-bandet som den siste tiden har gjort det bra med debutalbumet Finnmark.

Bandet heter Ondt blod.