Kommentar

Frykt er farlig, vilje er viktig

Hele regjeringsprosjektet kan falle sammen på grunn av frykten for å tape. Selv om de færreste borgerlige ønsker regjeringskrise.

Siv Jensen og Trine Skei Grande

Frp og Venstre står langt fra hverandre i bompengestriden som kan vokse til å utløse full regjeringskrise.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Frykten for å fremstå som taper midt i en valgkamp kan gjøre både Frp, Venstre og Høyres handlinger mindre rasjonelle enn de ellers ville vært. Forhandlingsviljen kan bli mindre, tunnellsynet smalere. Ingen av partiene kommer noe som helst bedre ut av fullstendig regjeringskrise noen timer før en budsjettkonferanse og dager før et lokalvalg.

Venstre er avhengig av større klimapolitiske gjennomslag og Frp er avhengig av at deres bilist-gjennomslag ikke svekkes.

Etter Frps landsstyremøte søndag falt alt ut av kontroll og regi. Etter Venstres gruppemøte onsdag ble avstanden større.

Etter Frps landsstyremøte søndag falt alt ut av kontroll og regi. Etter Venstres gruppemøte onsdag ble avstanden større.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Nå virker prosessen ute av kontroll. Det siste døgnet har det virket for meg som om de mest konstruktive, løsningsorienterte og positivt innstilte – både i Venstre og Frp – nå undervurderer hvordan alvoret og situasjonen er i andre leirer.

Hvis frykten for å tape ansikt i denne striden isolert, er større enn viljen til å løse saken, kan regjeringen ryke på en sak ingen mener burde gitt regjeringskrise.

Garantibehov

Stridens kjerne er nullvekstmålet, som Venstre kjemper for å bevare. Det handler om langt mer enn co2-utslippene fra transportsektoren. Nullvekst i trafikken i byene handler om hvordan byene skal utvikles i fremtiden. Fordi byene vokser, Norge urbaniseres og flyttestrømmene til tettbygde strøk lar seg ikke stoppe. Nullvekstmålet som ble vedtatt i 2012, under den rødgrønne regjeringen og med støtte fra alle dagens regjeringsparti bortsett fra Frp, er politikernes svar på tre utfordringer:

  • Co2-utslippene må reduseres.
  • Lokal forurensning må reduseres.
  • Arealbruken i byene kan ikke tilpasses en videre trafikkvekst.
Nye bomstasjoner i Oslo
Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Den svært så suksessfulle elbilpolitikken, hjelper kun til å nå det første målet. Biler med tunge batterier reduserer ikke nødvendigvis svevestøv. Skulle man sagt «hver mann sin elbil», så gjør det noe med arealbruken og byplanleggingen. Store, nye bydeler som Hovinbyen i Oslo, eller arbeidssteder som Bjørvika, måtte ha sett helt annerledes ut hvis byene skulle tilpasset seg økt, men utslippsfri trafikk.

Derfor er det intet annet enn oppsiktsvekkende hvis også Høyre forlater nullvekstmålet, eller beholder målsetningen i navnet, men legger til rette for politikk med motsatt effekt som konsekvens.

Venstre vet at hver setning som nå vedtas vil endevendes med spørsmål om sannsynlighet for at helheten bidrar til mer eller mindre trafikk på veiene, mer eller mindre forurensing. De vet også at det er de som får trøkket, selv om Høyre og Krf like mye fortjener det.

Erna Solberg kan ha undervurdert alvoret.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Frp har et behov for at avtalens helhet gir en garanti for at bilistene kommer bedre ut av dette samlet sett, enn i dag. Nå også, bedre enn den avtalen landsstyret velsignet forrige uke.

Partiet vet at hver setning vil endevendes med spørsmål om hva bompasseringene vil koste nå, da? Ingen bryr seg om veiprosjektet betales ned tre år tidligere, eller om mer av 20-kroningen du betaler går til vei, mindre til sykkelveier eller renteutgifter. Folk flest (som jo blir færre og færre) ser på regningen, banner og betaler. “Nok er nok” er et språk og en sannhet Frp er smertelig klar over.

Løsning er mulig

Tross et krevende utgangspunkt, er det flere i alle partiene som tror på en løsning. Man kan styrke Frps gjennomslag på de store veiprosjektene utenfor storbyene og styrke Venstres gjennomslag for kollektivtrafikk i storbyene.

Mer penger er som oftest Erna Solbergs olje i det borgerlige samarbeidsmaskineriet.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Frp er ikke isolert sett mot kollektivtiltak og Venstre er ikke isolert sett mot at store veiprosjekt betales ned raskere.

Dersom mine opplysninger stemmer, er styrkeforholdet i pakken Frps landsstyre godtok 12 milliarder kroner til det som først og fremst er bilistrelaterte tiltak. I Frps favør. Som bidrar til mindre bompenger. Mens 8 milliarder kroner går til kollektiv- og storbyrelaterte tiltak. I Venstres favør. Dette styrkeforholdet er et minimum for Frp, men for dårlig for Venstre. Frp kan kun gå med på økning til kollektiv/storby, dersom det krone for krone økes tilsvarende til bompenger/bilisme. Venstre er avhengige av å dra styrkeforholdet i sitt favør, Frp er avhengig av å beholde det som nå. Det kompliserer mest akkurat nå.

Der står striden. Ballen er hos Høyre, som helst ikke vil bruke mer penger i det hele tatt, selv om «mer penger» som oftest er Erna Solbergs olje i det borgerlige samarbeidsmaskineriet.

Dersom det er vilje, er det mulig å finne en løsning. Hvis partiene vil hverandre vel og tåler å juble for ulike avsnitt i avtalen. Slik har det ofte vært i det borgerlige samarbeidet.

Hvis Frp også selv tror de først og fremst må hente velgere fra Sp i distriktene, ikke FNB i byene. Og Venstre ser de må hente velgere fra MDG og SV i byene, ikke Sp, Ap eller Høyre i distriktene, kan partiene både saklig politisk og velgertaktisk i valgkampen komme ok ut.

Det som kan ha skjedd, er at Erna Solberg har undervurdert alvor og avstand og for sent ha tatt nødvendige grep. Langt fra av vond vilje, men fordi hun ofte forutsetter at alle er like rasjonelle som henne selv i sine vurderinger og handlinger.

Slik er ikke nødvendigvis politikken. I sær ikke for to partier i krise i en valgkamp. To partier som i en mindretallsregjerings-hverdag kunne få vist frem primærstandpunkt før forhandlingsstart. Nå sendes primærstandpunktene i utgangspunktet på krypterte epostadresser i regjeringssystemet. Er det rart de lekker ut.

Denne prosessen er nå noe helt annet enn budsjettforhandlingene disse partiene har rutine på, da kan man ikke spille kortene som om det er helt likt.

Er gresset grønnere på utsiden?

Hverken Venstre eller Frps primære ønske er å forlate regjeringen. Selv om trafikkvekst i byene kan ha litt gasskraft-paralleller for Venstre, partiet kan få til et lederskifte og finne seg selv i opposisjon før 2021-valget og en ny kamp mot sperregrensen.

Venstre kan gå ut hvis politikken endres til noe, for dem, dårligere enn regjeringserklæringen. Attpåtil mot stortingsflertallets vilje.

Dersom Venstres stortingsgruppe er mer ultimative og mindre kompromissvillige enn sin leder, er det en umulig forhandlingsposisjon for Trine Skei Grande. De ondeste tungene vil sågar hevde at denne saken kan brukes til å starte slutten på hennes lederperiode i partiet.

Skal Frp gå ut av regjering? Også de kan blankpusse profilen i opposisjon. Alle kompromissene har lenge irritert stadig flere i partiet.

Frp har allerede strukket seg svært langt i denne saken.

Tilliten mellom de fire partilederne og partiene er uansett ødelagt for en tid fremover.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Frp ønsker å fremstå som mektige. En avgang vil kun handle om avmakt. Om alt de ikke fikk til. Uansett er en kortsiktig velgergevinst vanskelig å se for seg. Frp kan vise at de går i døden for bilistene, men bilistene som vil stemme FNB er nok mer opptatt av hva Frp faktisk får til av resultater.

Selv om det ved første øyekast kan virke tilforlatelig for Frp å gå ut av regjering og skylde på Venstre, vil det samtidig gi grobunn for en potensielt opprivende fløykamp i partiet om det å søke makt skal være en strategi, eller ikke.

Ballen ligger nå hos Erna Solberg, som enten må samle eller velge. Kanskje hun ikke har så mange valg? Kanskje hun ikke klarer å samle? Skal hun da styre alene? Eller be ett eller flere parti forlate regjeringen?

Alle fire har mest å tape på en full krise og eskalering av situasjonen. Det er fortsatt det beste argumentet for en løsning.

Hvis regjeringen sprekker, er det uansett de fire partiene som nå styrer som bør bli enige om statsbudsjettet i Stortinget. Skulle en Frp-exit gi store Venstre-gjennomslag på budsjettkonferansen neste uke, kan det utmerket godt blokkeres av Frp når budsjettet skal vedtas i Stortinget i desember.

Akkurat denne prosessen kan få en pragmatisk slutt og en avtale på bordet de nærmeste dagene. Men tilliten de fire partilederne og partiene imellom er ødelagt for en tid fremover.

Det er sannsynligvis det mest alvorlige, med tanke på regjeringens videre liv.