Fredag 19. februar var en dag jeg hadde gledet meg til lenge. Det var dagen Bent Høie la frem rusreformen for Stortinget. Men etter å ha sett flere partiers manglende støtte til rusreformen og lest argumentasjonen, er jeg nå livredd.
Fordi de som blir beskrevet av motstanderne av rusreformen som farlige kriminelle, er de samme menneskene jeg kaller mamma og pappa.
Å få slengt etter meg at jeg som er tilhenger av reformen dytter de syke foran meg i en kamp for en mer liberal ruspolitikk, det gjør skikkelig vondt.
Det gjør vondt nettopp fordi dagens ruspolitikk føles så forbanna feilslått når mine foreldres rusmisbruk endte opp i bøter og fengselsstraffer, istedenfor hjelp.
Det er kanskje en egoistisk tanke, men jeg vil våge å påstå at jeg som barn av to rusavhengige har betalt den aller dyreste prisen for dagens ruspolitikk: To foreldre og en barndom.
Det er også på tide at motstanderne av rusreformen innser at rusavhengighet ikke bare rammer ungdom fra belastede områder, eventuelt overklassevarianten: rike finansfolk.
Det er et stort familieproblem, som ofte rammer barna aller hardest.
Rusavhengighet er ikke som alle andre avhengigheter. Den er så altoppslukende at mine foreldre mistet omsorgsretten for meg, rett og slett fordi de ikke klarte å bli «rene» på eget initiativ.
Det jeg hadde trengt var at de ikke ble behandlet som kriminelle. At foreldrene mine fikk hjelp, istedenfor fengselsdommer som gjorde livet enda vanskeligere og den allerede trange økonomien vår enda trangere.
Bøtene de fikk hjalp ikke på rusproblemene, men synliggjorde meg som den fattige jenta i klassen. På den måten bidro straffesystemet for rusavhengige til å sende familien min i fattigdom.
Dagens ruspolitikk stigmatiserer noe som burde bli anerkjent som en sykdom. Ved å gi rusavhengige bøter og fengselsstraff for sykdommen sin, skapes det en mistillit mellom brukerne og det øvrige samfunnet.
Misforstå meg rett, det skal på ingen måte være lovlig å bruke eller selge narkotika. Men dagens inhumane behandling av rusavhengige bidrar ikke til å få brukerne på bedre veier.
Tvert imot: Det er fornuftig å anta at ved å låse rusavhengige i fengsel med andre rusavhengige og kriminelle, kommer de ut derfra med et større rus-nettverk enn da de kom inn.
Virkningen av dagens straffesystem for rusavhengige kan sammenlignes med et desperat forsøk på å prøve å slukke et bål med en kanne bensin.
Jeg legger meg ofte med en stor klump i magen, og lurer på når jeg får en telefon som forteller meg at en av foreldrene mine har dødd av overdose.
Den frykten er en enorm psykisk belastning, som jeg og alle som er glad i dem må leve med. For de har også noen som bryr seg om dem.
Det har andre rusavhengige også. De har barn, søsken og foreldre som er glad i dem.
Jeg tør å påstå at livet mitt hadde sett veldig annerledes ut om min mor og far hadde blitt møtt med hjelp, og ikke straff, da de som svært unge begynte å ruse seg.
Så for alle de som er glad i noen som er rusavhengige, og for alle barna som lever i familier med rus, og til alle dere andre:
Det er på høy tid at vi vedtar rusreformen.
Red.anm: Foreldrene til kronikkforfatteren har lest kronikken. De har gitt sin tilslutning til at den publiseres.
