NRK Meny
Kronikk

Rotmo utsettes for hersketeknikk

Hans Rotmo ønsker å fremføre sitt syn på norsk asylpolitikk. Det hopper Håvard Rem elegant over i sitt forsøk på å analysere den trønderske artisten.

Hans Rotmo

I januar slapp Hans Rotmos Trossetrua Band plata «Eurotrua» (innfelt) med blant annet den svært omdiskuterte låten «Svarte telt». Kronikøren mener Rotmos tekster må tas på alvor.

Foto: NRK

Denne kronikken er et svar til Håvard Rems «Fra ‘fabrikkan’ til ‘asylsøkeran’» (25. januar)

Under tittelen «Fra ‘fabrikkan’ til ‘asylsøkeran’» delanalyserer forfatter Håvard Rem viseartisten Hans Rotmos sangtekst «Svarte telt» (hør sangen her!) som ble sluppet i januar. Men Rem tar ikke opp Rotmos klare hensikt med teksten. Det blir underlig analyse.

«Intet nytt under solen»

Håvard Rem overtolker Hans Rotmo grovt, i sitt forsøk på å lese Rotmos kritikk av omfanget av asylsøker-innvandringen inn i et standardisert terreng av norsk politikk i nåtid og fortid.

Håvard Rem overtolker Hans Rotmo grovt.

Ole Ullern

Rem ser ut til å mene at enhver ytring, i hvert fall fra Rotmo, skal måtte passe inn i en av de velbeskrevne, velopptråkkede politiske kategorier. Da kan nye synspunkter eller forståelser per definisjon ikke slippe til, siden alle syn bare blir videreføringer av gamle standpunkter. Vi får «intet nytt under solen» – uansett hva slags vær.

Likevel tar Rem tekstforfatteren Rotmo i forsvar ved å påpeke at uttrykket «lopp og lus» – som standardmediene har hengt sine mest feilaktige, negative kommentarer på – opprinnelig gjaldt «fabrikkan». Uttrykket har dermed ikke noen rasistisk bakgrunn.

Ignorerer hovedpoenget

Rem og andre har valgt å tilsidesette to vesentlige poenger, ved å velge ikke å forstå dem:

1. Rotmo bruker humor i sine tekster. Det gjelder også teksten til «Svarte telt». Selv tittelen er en klart humoristisk beskrivelse av burka. Teksten har helt åpenbare sarkasmer og løselig humor som Rem og andre tar gravalvorlig, hvilket er en nivåforveksling. Forvekslingen og selvfordummingen kan bare være tilsiktet og bevisst. Det er ikke troverdig at Rem er så uintelligent.

Det er ikke troverdig at Rem er så uintelligent.

Ole Ullern

Men nettopp slik blir det mulig å ignorere Rotmos hovedpoeng:

2. Rotmo søker å nyansere debatten: «Men det som gjer dagens politikk så trist / og skitten og uten glæder / er at du enten bli rasist / eller landsforræder». Rem og andre bekrefter elegant via sure eksempler at de «gjer dagens politikk så trist, og skitten og uten glæder».

Klassisk hersketeknikk

Å unnlate å le av åpenbart humoristiske intensjoner, men isteden stå steilt på å ta dem gravalvorlig, er «passiv aggressivitet». Samtidig har humor gjennom alle tider vært en viktig måte å fremme samfunnskritikk på. Humor har i historiske perioder vært eneste tilgjengelige form til å kunne kritisere diktatoriske krefter. Å nekte å se humoren blir da å nekte å anerkjenne kritikken, for å kunne angripe kritikken vikarierende. Dernest skiftes svarfokuset fra kritikken selv og over til enkeltord og -uttrykk i kritikken. Det er en klassisk hersketeknikk. Hokuspokus, så er det kritikeren som gjør noe galt! I dette tilfellet, altså, Hans Rotmo.

Å nekte å se humoren blir å nekte å anerkjenne kritikken.

Ole Ullern

For rundt 50 år siden ville uttrykkene «dæven», «fan itj» og «helsikes» i Rotmos tekst vært det som kritikkavsporingen ble fokusert på, da under det påskudd at det fornærmer de kristne (og noen nyttige kristne ville blitt hentet frem som fornærmede, forulempede og forskrekkede). Nå er det «lopp og lus» som tjener denne funksjonen. Men det er fortsatt avsporing fra avsenderens poeng.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Lave klasser settes opp mot hverandre

Rotmo søker enkelt å fremføre sitt syn; at vi i Norge for tiden ikke makter å assimilere alle «nye landsmenn» vi mottar.

Slik oppfatter jeg ham, og jeg tror han har åpenbart rett i det. Uansett offentlig velvilje kan ikke befolkningens organiske evne til integrasjonstakt vedtas eller pålegges politisk (om enn den kan tilrettelegges for), siden integrasjon krever noenlunde aksept fra den generelle befolkningen. Integrasjon tar tid. I mellomtiden vil overbelastning føre til misstemning og motsetninger mellom befolkning og innflyttere i dagliglivet, på måter de mest velstående og makteliter merker lite til og kan kjøpe seg bort fra. Det kan godt hende de styrende har utviklet blindpunkter her. Det kan ofte virke slik.

De fattigste nordmennene får vanskene, og elitene får rosen for ‘toleransen’.

Ole Ullern

Elitene behøver ikke omgås innflytterne særlig mye, og oppleve problemene som skapes av «kulturforskjeller» – en eufemisme som til dels legitimerer verdier det norske samfunn ellers tar klar avstand fra, slik som kvinneundertrykkelse.

Enkelt sagt: De fattigste nordmennene får vanskene, og elitene får rosen for «toleransen», for eksempel i internasjonale fora som FN. (Morn, Jens!). Lave klasser settes opp mot hverandre, mens overklassene høster ære – samt kjærkomne påskudd til å undertrykke kritikk – for eksempel fra Hans Rotmo.

Selvforsterkende prosess

Slik skapes og forsterkes nettopp den «rasisme» som påstås å være offentlig uønsket. Denne feilbeskrevne «rasismen» (det handler egentlig om misnøye og usikkerhet som følge av dårlig integrering) slipper derfor ikke til som syn, og det innføres «administrative» forbud mot bestemte ord, uttrykk og etter hvert hele synsmåter – for eksempel i massemedienes kommentarfelt.

Prosessen er selvforsterkende, og destruktiv for alle grupper – unntatt elitene. Et «høflighetstyranni» som krever at i bestemte saker aksepteres kun bestemte uttrykksmåter, holder saklig kritikk borte fra den offentlige sfære.

Håvard Rem drøfter Hans Rotmos tekst, men uten å forholde seg til poenget med den teksten. Det er svært dårlig litteraturanalyse.