Den 29. september la jeg ut en Muhammed-karikatur på min nystartede blogg sammen med to innlegg både på norsk og arabisk der jeg forklarte utspillet. Jeg gjorde det blant annet fordi jeg ønsket å motvirke dogmatisk tenkning blant muslimer som et ledd i opplysningsarbeidet.
I sin kronikk «Ignorer provokasjonene» på Ytring, deler ikke Usman Rana min forståelse av handlingen.
Rana kaller meg en «ytringsfrihetsfanatiker» og mener at jeg provoserer med «ekstreme og respektløse uttrykk for ytringsfriheten». Dette i motsetning til «ytringsfrihetens reelle helter». Eksemplene som gis i kronikken, gjør det tydelig at denne heltestatusen er betinget av å kritisere noe annet enn islam.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Man får Ranas medalje for ytringsfrihet gjennom å motarbeide den russiske presidenten Putins udemokratiske linje, kjempe for de svartes rettigheter i USA eller kritisere kapitalisme. Rapmusikk er godkjent som en ytringsform. Sier man derimot et negativt ord om islamske, fornuftsfiendtlige tolkninger, og topper det hele med å tegne en karikatur av profeten, da er man «fanatiker» og «provokatør».
Liker å bli møtt med argumenter
Men til tross for disse negative stemplene, liker jeg Ranas argumenterende kronikk. Han verken rister på hodet eller trekker på skuldrene og avfeier meg som oppmerksomhetssyk, men tar mitt religionskritiske utspill seriøst. Det er det langt fra alle som gjør.
En dag i forrige uke åpnet jeg mailen og kunne lese følgende: «Politikere og embetsmenn vet jeg har lidd av Limousinabstinens når de har måttet fratre sine stillinger. Og det er det samme med dere som har vært i offentlighetens lys en tid. Dere liker ikke at det blir stille rundt dere? Og så begår dere et stunt for å få oppmerksomhet».
Dette var en del av innholdet i en kritisk epost med skarp tone. Vedkommende var redd for at jeg skulle koste skattebetalerne flesk hvis jeg skulle trenge livvakter på grunn av profettegningen.
Bare ute etter oppmerksomhet?
Den samme forklaringen kommer fra Fazal A. Anas, pressetalsmann ved Ahmadiyya-bevegelsens moske. I et intervju til Nettavisen hevder han at jeg bare er ute etter oppmerksomhet.
En tredje kar som slutter seg til denne hypotesen er Tor Bach, redaksjonssekretær i nettmagasinet Vepsen, og kjent for sitt engasjement mot ekstremisme og rasisme (under bestemte vilkår). Kvasi-argumentet «markedsføringsstunt» dukker opp i en åpen Facebook-debatt der Bach forsvarer sin polemiske artikkel «Reform fra elfenbenstårnet».
Jeg blir diskreditert og fremstilt som en isolert og kontroversiell person som vil være kontroversiell. Nedlatende psykologisering tilføyer sjelden en debatt noe positivt.
Avstanden mellom Tor Bach, som jobber mot ekstremisme og oppfordrer til toleranse, og den ultrakonservative lederen for Islam.net, synes ikke å være veldig stor. Fahad Qureshi kaller meg på Dagsnytt 18 «bølle» og gir meg det fulle ansvaret for eventuell vold mot egen person eller andre fordi jeg «har tent bålet og helt bensin over det». Han fremstiller muslimer som et kollektiv med et mekanisk reaksjonsmønster og uten vilje eller fornuft. Dette kollektive bildet og denne reduseringen av muslimer, individene med ulike meninger, godtar jeg ikke.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Har valgt en tredje vei
Jeg blir ofte oppfattet som «provokatør» av dem som ikke evner å lytte, lese eller se nyansene. Jeg har faktisk skrevet en kronikk sammen med den konservative muslimen, Usman Rana, og forsvart muslimer mot generaliseringer og hets. Det har jeg også gjort ved andre anledninger.
Jeg har valgt en tredje vei mellom den naive dialogen og den kompromissløse konfrontasjonen, og jeg gjør det jeg gjør fordi jeg ønsker å bidra til å svekke radikale krefter og styrke demokratisk kultur.
Feig flukt fra debatten
Jeg håper virkelig at man etter hvert lærer å møte intellektuelle utfordringer med substansielle argumenter istedenfor å drive med mislykket psykologisk amatøranalyse. Å slå seg til ro med at utfordreren har en abstinens etter oppmerksomhet er en feig flukt fra en seriøs og nødvendig debatt om rasjonalitet og demokrati.
Forklaringene på hvorfor jeg har tent på et slør på kvinnedagen, sultestreiket utenfor Islamsk Råds lokaler, aksjonert utenfor Fatwarådets hovedkontor i Dublin og tegnet profeten, er mange. Ingen av dem har med abstinens eller bevisst provokasjon å gjøre. Og uavhengig av dette, er det grovt å mene at vold kan være berettiget som svar på en ytring.
