NRK Meny
Kommentar

Rødgrønn sprekk?

Vi vil se en regjeringsallianse de neste månedene der partiene først og fremst har egne stemmer i tankene. Det kan det bli mer støy av, skriver politisk kommentator Magnus Takvam.

Rødgrønn splid

De tre rødgrønne partitoppen burde ha sett at de i felleskap måtte bidra til å skape ro rundt EØS-spørsmålet, skriver politisk kommentator i NRK Magnus Takvam.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

Problemsakene for de rødgrønne har toppet seg i de siste dagers politiske nyhetsbilde. Begivenhetene kan betraktes på ulike måter, og analysene kan sprike, men det er snakk om to av de grunnleggende konfliktlinjene i norsk politikk, nemlig om Europa-politikk og vekst og vern.

En refleksjon jeg raskt gjør meg, er det befriende ved en slik diskusjon om viktige politiske uenigheter. Så mye av norsk politisk debatt bærer preg av ørkesløse vurderinger av – ofte – millimeterforskjeller mellom de ulike partiene. Her snakker vi virkelig om politiske skillelinjer. Herlig!

Når jeg og andre observatører likevel så raskt havner i den vanlige øvelsen det er å bedrive taktisk analyse, om hvem som tjener og hvem som taper, og om maktarrogansens vesen, er det fordi disse grunnleggende forskjellene jeg snakker om, er bakt inn i en politisk allianse, og har truet med å med å sprenge den.

EØS-blindt i Ap

I motsetning til situasjonen i den borgerlige blokken, er synet på EØS en viktig konfliktlinje hos de rødgrønne. Det viste seg til de grader da Arbeiderpartiets frontsoldater gikk ut i samlet tropp og krevde offentlig avklaring om saken fra sine to EØS-kritiske regjeringspartnere. Det fikk de som kjent til slutt, men prosessen etterlater et tydelig bilde av sterk intern konflikt.

Her snakker vi virkelig om politiske skillelinjer. Herlig!

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Tonen fra Arbeiderpartiets folk viser, slik jeg ser det, at de ikke har tatt tilstrekkelig inn over seg at vårt forhold til EØS har endret seg radikalt. Situasjonen i dag er en helt annen enn da den første Soria Moria-erklæringen ble forhandlet fram i 2005.

Den massive arbeidsinnvandringen etter EUs utvidelse østover har ført til så stort press på et seriøst norsk arbeidsliv, at uroen er stor og høyst forståelig langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker. Det kan virke som om partiledelsen har sett seg blind på at de mest aktive kritikerne av EØS er aktivister på venstre fløy og undervurderer den usikkerheten som har spredd seg blant partiets egne kjernetropper.

Det holder etter min mening ikke å argumentere med at EØS er årsaken til den store økonomiske veksten Norge har opplevd de siste 20 årene. Før man kommanderer troppene på plass, må man ha en troverdig politisk analyse som overbeviser og viser at man tar de faktiske problemene som er på bordet alvorlig.

Ikke et tema for diskusjon

Årsaken til den støyende framgangsmåten er flere: For Arbeiderpartiet er et forutsigbart forhold til EØS en av søylene i regjeringsplattformen, på samme måte som støtten til Nato og bruken av oljepenger i norsk økonomi er det. Disse sakene er ikke tema for diskusjon.

Den massive arbeidsinnvandringen etter EUs utvidelse østover har ført til så stort press på et seriøst norsk arbeidsliv at uroen er stor, og høyst forståelig, langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Partiet ble etter hvert livredd for at LO-kongressen til våren kunne vedta et krav om reforhandling av EØS-avtalen. Et krav som for Jens Stoltenberg er fullstendig uakseptabelt. Men for medlemmene i SV og Senterpartiet er utviklingen av EØS-samarbeidet til stadig nye områder et faktum som for dem rettferdiggjør en helt annen type debatt enn det som var tilfelle for snart åtte år siden.

Den måten denne prosessen ble gjennomført på, med flomlyset fullt tent,var dårlig politisk håndverk. Fra alle tre partier. De tre på toppen burde i lang tid ha sett at de i felleskap måtte bidra til å skape ro rundt spørsmålet i regjeringssammenheng.

Medias stadige etterlysning og fokus på saken burde ha fått varselklokkene til å ringe. Måten det nå skjedde på, ga inntrykk av et stort maktarrogant parti som ydmyket sine partnere.

Usikkert kort for SV

Noe helt annet er det med striden om Lofoten. Her er det kjente kampsaker mellom miljøpartiet SV og flertallet i Arbeiderpartiet. Det kan hende timingen av nyheten var lite elegant, men programkomiteens konklusjon var helt forutsigbar og en lenge varslet nyhet: Arbeiderpartiet ville lande på en konsekvensutredning om de omstridte områdene i nord.

Måten det nå skjedde på, ga inntrykk av et stort maktarrogant parti som ydmyket sine partnere.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Dette er en legitim debatt som går på begge sider av politikken. Striden går tvers gjennom de fleste norske regjeringsallianser. Derfor har et SV som ser sperregrensa i hver politisk meningsmåling for tiden, bestemt seg for å definere saken som en mulighet for å mobilisere velgere, og ikke sutre over Arbeiderpartiet.

Om det kommer til å virker er høyst usikkert. Men partiet har ingen annen mulighet enn å håpe på en voldsom mobilisering fra miljøbevegelsens side fram til valget.

Summen av enkeltsaker

Når mange i SV likevel beskriver dagens siutasjon i den rødgrønne regjeringen som den mest krevende de har opplevd så langt, er det summen av enkeltsaker som er årsaken. EØS-konflikten, et politisk flertall for olje i Lofoten, nederlag i saken om lengeværende asylbarn og tøff drakamp om miljøprofilen i nasjonal transportplan er bare noen av dem. Til sammen skaper de et bilde av et Taper-SV som enkelte frykter kan dra partiet enda lenger ned. Da hjelper ikke strid og debatt om Lofoten. Alle de tidligere seire og all påvirkning partiet har fått til fra regjeringsposisjon er glemt.

Til sammen skaper de et bilde av et Taper-SV, som enkelte frykter kan dra partiet enda lenger ned.

Magnus Takvam, politisk kommentator i NRK

Alle muligheter er blitt luftet. Også å gå ut av regjeringen. Men å oppløse regjeringen noen måneder før valget vil bare forsterke bildet av nederlag, og tanken er raskt lagt til side. Vi vil likevel oppleve en regjeringsallianse de neste månedene der partiene først og fremst har egne stemmer i tankene. Det kan det bli mer støy av.

Så får vi se om de klarer å ta grep som snur dagens dystre bilde – at Arbeiderpartiet sakte får tilbake oppslutning blant sine egne kjernetropper, og SV tenner miljøgnisten hos sine.