Risikofylt EU-gambling

Et massivt press har trengt David Cameron opp i et hjørne der folkeavstemning om EU var eneste utvei. Men det er et sjansespill han nå bedriver, skriver Kristian Steinnes, førsteamanuensis ved NTNU.

BRITAIN-EU-POLITICS-SPEECH-REFERENDUM

David Cameron holdt denne uken sin lenge etterlengtede EU-tale. Han gikk inn for folkeavstemning om EU innen 2017–2018. Det er et sjansespill, skriver Kristian Steinnes.

Foto: BEN STANSALL / Afp

Kronikkvignett Ytring

Statsminister David Cameron holdt onsdag en lenge annonsert tale om Storbritannias forhold til EU. Han lovet at dersom det konservative partiet blir gjenvalgt, skal det holdes en folkeavstemning i 2017–2018 om britenes forhold til EU. Utfallet av denne beslutningen vil ha store konsekvenser, ikke bare for Storbritannia, men også for EU og Europa.

Cameron kan ikke bare plukke det han ønsker fra øverste hylle, kommenterte den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelle. Han ble fulgt opp av sin franske kollega, Laurent Fabius, som protesterte mot et «Europe à la carte». Obama-administrasjonen legger heller ikke skjul på at både EU og Storbritannia ville bli svekket dersom britene skulle gå ut. Så hvorfor gjør Cameron dette?

Fornuftsekteskap

Britene har siden 1950-tallet stått i spagat mellom ønsket om frihandel og internasjonal politisk innflytelse, og skepsis til integrasjonsprosjektets overnasjonale politiske samarbeid. Selv om britene verken hadde vært med å fremforhandle eller trodd det skulle bli noe av det europeiske fellesmarkedet i 1958, krøp de til korset og søkte medlemskap allerede sommeren 1961.

Den konservative regjeringen innså snart at det var nær sammenheng mellom internasjonal økonomisk og politisk innflytelse og medlemskap. En lik vurdering ble gjort av Labour-regjeringen i 1967.

Britene har siden 1950-tallet stått i spagat mellom ønsket om frihandel og internasjonal politisk innflytelse, og skepsis til integrasjonsprosjektets overnasjonale politiske samarbeid.

Kristian Steinnes, førsteamanuensis ved NTNU

LES: Vi snur ikke ryggen til Europa

Reforhandlet avtale

Etter at britene sammen med Irland og Danmark ble medlemmer i1973, lovet imidlertid partileder Harold Wilson, som Cameron, at de skulle reforhandle medlemskapsbetingelsene og legge dem ut til folkeavstemning, dersom de vant valget. Den reforhandlede, nesten identiske, avtalen fikk to-tredels flertall i folkeavstemningen i 1975.

Da Margaret Thatcher kom til makten i 1979, var hun fast bestemt på å redusere britenes betaling til fellesskapet, noe hun oppnådde i 1984. Både hun og etterfølgeren John Major aksepterte Maastrichtavtalen og opprettelsen av EU. Deltakelse i et stort indre marked uten handelshindringer og internasjonal politisk innflytelse var avgjørende. Siden har britene ratifisert både Amsterdam-, Nice- og Lisboatraktaten.

Sterkere EU-motstand

EU-skepsisen har lange tradisjoner i Storbritannia. Det samme har den pragmatiske realismen. EU har utviklet seg til en tyngre politisk aktør. Samtidig er øyriket avhengig av handel med EU. Både internasjonale investeringer i Storbritannia og den viktige finanssektoren i London, City, ville blitt rammet dersom EU og det indre marked ryker. Alt dette vet Cameron, og derfor understreker han at han ønsker å bli i EU.

Finanskrisen og gjeldskrisen i Europa har forsterket den britiske EU-motstanden.

Kristian Steinnes, førsteamanuensis ved NTNU

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Finanskrisen og gjeldskrisen i Europa har forsterket den britiske EU-motstanden. Skeptikerne ser krisen som et tegn på hvor feilslått EU er. Dessuten får krisetiltakene i Euro-sonen konsekvenser også for de utenfor valutaunionen. Både finanspakten og planene om å innføre en bankunion er gode eksempler på dette.

Dermed har motstanden økt, og Cameron har blitt drevet fra skanse til skanse. Ikke minst internt i sitt eget parti. Han kjemper for å holde partiet samlet, og seg selv i ledelsen. Han er også bekymret for veksten til UKIP, et høyrepopulistisk, EU-fiendtlig parti, som vil kunne ta stemmer fra Toryene ved neste valg. Et massivt press har trengt ham opp i et hjørne der han ikke så andre muligheter enn en folkeavstemning.

Uklokt?

Det mangler ikke på kritiske røster. Visestatsminister Nick Clegg sier talen bidrar til å skape usikkerhet i mange år. Opposisjonslederen Ed Miliband hevder Cameron ikke tenker på nasjonale interesser, kun sitt eget parti.

Det er usikkert om det i det hele tatt blir en folkeavstemning og hvilket utfall den får. Første hinder er å få gjennomslag for å reformere EU og reforhandle medlemskapet. Slike prosesser er meget krevende og vedtas ved enstemmighet i EU. Det vil være svært vanskelig for Cameron å få gjennomslag. Men skulle det gå så langt at britene virkelig var på vei ut, er det, som på 70-tallet, ikke umulig at en reforhandlet avtale blir vedtatt.

Skulle det gå så langt at britene virkelig var på vei ut, er det, som på 70-tallet, ikke umulig at en reforhandlet avtale blir vedtatt.

Kristian Steinnes, førsteamanuensis ved NTNU

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Sjansespill

Cameron må også vinne neste valg, og hans EU-strategi kan få konsekvenser for fremtidige allianser. Hvis han skulle vinne både valget og folkeavstemningen, vil de kompromissløse EU-motstanderne kunne forlate eller splitte partiet. For dem er en folkeavstemning kun et redskap for å komme ut av EU.

Mye tyder på at Camerons beslutning er et sjansespill. Dersom han skulle tape en folkeavstemning, er han både arbeidsløs og har gjort livet vanskelig for de pragmatiske EU-tilhengerne. Han vil også ha svekket både Storbritannia og EU. Mislykkes han i å reforhandle Storbritannias forhold til EU, kan han mot sin vilje måtte kjempe for et nei, og dersom han skulle tape et nei-felttog, vil det trolig bety slutten for regjeringen.

Det er langt frem og mange hindre. I potten ligger vitale interesser for både Storbritannia og EU.