Hopp til innhold
Kronikk

Reisebløffen

Ferieturene våre er ikke så lystige som vi skal ha det til.

Turister soler seg under rosa parasoller på Mallorca.

Enten man synger karaoke på Playa del Inglés eller besøker økologiske vingårder i Bourgogne, handler feriereisen mye om å bli betraktet på den riktige måten av sine egne, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Mallorca.

Foto: Clara Margais / DPA

Verden er nokså dyster for tiden, men forrige uke kom gladmeldingen om at nordmenns reiselyst endelig er tilbake for fullt. Charterselskapene rapporterer om fulle sydenfly i påsken, og etter selfiene i sosiale medier å dømme, er det ikke mange tomme seter på storbyflyene heller.

Etter å ha brukt pandemien på å rasere naturen med hyttebyggingen vår, kaster vi oss altså nå rundt for å gjøre veien til klimakatastrofen enda litt kortere.

«Og litt lystigere», hører jeg deg hviske bak paraplydrinken. Jo da, hadde feriereisene enda gjort oss lykkeligere, eller på andre måter beriket livet, hadde vi i det minst hatt noe å forsvare oss med. Men feriereisene våre gjør sjelden livet lysere.

Romantiske turer fungerer sjelden etter oppskriften.

Skuffelse

Tenk bare på alle dem som har blakket seg for å få litt etterlengtet sol og varme, men som nå tilbringer dagene i endeløse restaurantkøer med grinete unger og fulle britiske tenåringer som spyr utover sandalene deres.

Eller parene som befinner seg i Paris eller Roma, på en restaurant som ble beskrevet som en romantisk oase i reiseguiden, men som viser seg å være mindre sjarmerende enn kantina på jobben. Inni dem vokser skuffelsen. For det var jo ikke sånn her det skulle bli. Det var romantikken som skulle blusse opp over det blafrende stearinlyset, ikke alle konfliktene de hadde skjøvet under teppet i løpet av pandemien.

Kaja Melsom

Det verste med feriereisen er likevel ikke skuffelsen, men hykleriet, skriver Kaja Melsom.

Foto: Ihne Pedersen

Romantiske turer fungerer sjelden etter oppskriften, noe som forklarer hvorfor Ikea kryr av femtitre år gamle menn med startkit i handlekurven etter ferier.

Det står neppe bedre til hos storfamiliene som har samlet seg på de nybygde hyttene i Rondane eller på Ringebu.

Hvis ikke tenåringene drepte den koselige påskestemningen med surmuling og spydigheter allerede før de fikk pakket ut av handleposene, dør den garantert når grandtante begynner å sende ut giftpilene sine, svigerfar bøtter i seg det syvende rødvinsglasset og halvsøster tar opp arvekrangelen fra før pandemiene satte en midlertidig, men ganske behagelig stopper for slektstreff av denne typen.

I strømmen av ferieselfies kan man jo lure på om folk ser noe annet enn eget speilbilde.

Den største skuffelsen ved enhver feriereise handler likevel om at man må drasse rundt på seg selv. De fleste drømmer jo strengt tatt om å bli en annen i det de forflytter seg til nye og løfterike omgivelser. Men vi blir ikke lykkeligere av å reise.

Er du en urolig sjel som bekymrer deg for det meste, blir du ikke en go-easy-go-happy-person av å reise på ferie til en stillehavsøy. Og er du en gravalvorlig surpomp, blir du ikke en lystig moroklump av å ta med deg ungene dine til Tivoli i København. Tvert imot.

Opplevelsesferien må være den eneste reisen med et ørlite potensial for å innfri forventningene. I hvert fall hvis ikke du forventer noe annet enn et realt adrenalinkick. Problemet her, er at mye vil ha mer, og at andre gangen må det sterkere lut til for å gi det samme kicket. Og da har du det gående. Hver ferie må brukes på å utforske en ny og barskere ekstremsport, i stadig mer ellevill natur.

Hykleri

Det verste med feriereisen er likevel ikke skuffelsen, men hykleriet. Gapet mellom hva vi innbiller oss -og andre- at vi er ute etter, og hva vi rent faktisk oppsøker.

Skuffelsen ved enhver feriereise handler om at man må drasse rundt på seg selv.

Ta denne påståtte lengselen etter noe autentisk, som særlig øvre middelklasse begrunner sine ferievalg med. De som skyr all inclusive-hoteller på Gran Canaria og i stedet sverger til levende lokalkultur, gjerne på den franske eller italienske landsbygda.

Det høres kanskje edelt ut, men kunne ikke vært hulere. Kokken på all inclusive-hotellet er minst like representativ for Gran Canarias lokalkultur som den franske ostebonden er representativ for livet på den franske landsbygda. De lever dessuten begge i stor grad av turisme – ostebonden er bare flinkere til å skjule det.

Og medpassasjerene på charterflyet er sannsynligvis mindre tilgjorte enn kultursnobbene man møter på ostereise i Frankrike, uten at den opplysningen ville fått noen til å endre feriedestinasjon.

La oss bare innrømme det: Feriereisen handler lite om å bli kjent med andre kulturer og mye om å bli betraktet på den riktige måten av sine egne ­– enten man synger karaoke med likesinnede på Playa del Inglés eller besøker økologiske vingårder i Bourgogne og tilfeldigvis treffer på bekjente fra nabolaget på Oslos vestkant.

Det handler om å markere klasse og identitet. Derfor er gjerne hjemkomsten den viktigste delen av selve reisen. Kommer man hjem til venner, naboer og kolleger med den rette brunfargen og et sus av noe eksotisk over seg, som man kan misunnes for, er alle skuffelser under selve turen glemt. Noe som forklarer hvorfor vi aldri lærer av dem, og i stedet gjentar reisefadesene våre år etter år.

Det står neppe bedre til hos storfamiliene som har samlet seg på de nybygde hyttene.

Se på meg

Mange har nok lenge mistenkt at feriereisen handler mer om selviscenesettelse enn om å utvide perspektivet og få nye impulser. Etter at sosiale medier så dagens lys, er denne mistanken blitt bekreftet til fulle. I strømmen av velregisserte ferieselfies kan man jo lure på om folk ser noe annet enn eget speilbilde på reisene sine.

Hadde man enda stirret inn i sjela si og reflektert over levd liv, kunne kanskje reisen vært livsberikende. For det er ikke nye inntrykk eller kunnskap om verden vi mangler i en tid hvor nyhetsbildet oppdateres hvert sekund og distraksjonene vokser i eksponentielt tempo. Det skorter derimot på ro til å fordøye alle inntrykkene, og til å sy sammen brokkene av kunnskap til et meningsfullt helhetsbilde.

Tiden er straks inne for å bestille sommerturen. Mitt råd er: Bli hjemme og rydde i skap og skuffer, mens du lar tankene fare. Det som skjer på innsiden vil garantert gi deg større vidsyn og et rikere indre liv enn det du ville opplevd på den ferieturen du ikke bestilte.

Som bonus starter du hverdagen med litt bedre klimasamvittighet. Og ikke minst ryddige kjøkkenskuffer.