Reise til flasken er tom

Noen forfattere jogger, andre løfter jern. De fleste jeg vet om, står tidlig opp om morgenen og lever forbløffende strukturerte liv. Jeg skriver forbløffende, fordi en forfatters dag ikke reguleres av det vanlige arbeidslivets arbeidstid, møter og timeregistrering. Likevel er myten om den bohemske og alkoholiserte forfatteren sterk.

Han – for det er oftest en han – skriver seg gjennom natta med whiskyglasset som følgesvenn. Han lever sitt liv mellom mørke barer og hvite løgner, og kommer først til syne for ni-til-fire-menneskene når han på mystisk vis har klekket ut et genialt verk.

Struktur på drikkingen

Dag Solstad påstår at han har vært alkoholiker i 40 år. Men selv han gir uttrykk for å ha en klar struktur på livet: Tre dagers skriving – drikke seg full den siste kvelden - hvile én dag – tre nye dager med jobb. Vigdis Hjorth er så produktiv at det er vanskelig å forestille seg at hun får tid til å drikke så mye som hun gir uttrykk for. Sammenkoplingen av Hjorth og alkohol skyldes først og fremst at hun skriver så mye om rus: om mor som drikker, om Tordis som kjører i fylla, om Hulda som lengter etter øl på brune barer.

Her er det kanskje en nøkkel. Den britiske forfatteren Graham Greene delte gjerne forfatterskapet sitt inn i to deler, «romaner» og «underholdning». En annen inndeling, foreslår journalisten Christopher Hitchens, kan være whisky-historier og historier uten whisky.

Whisky er en hovedkarakter i flere av Greenes romaner. Det er som om han ser menneskene mest nådeløst gjennom bunnen av et glass. Flere av Greenes karakterer drikker whisky fra de står opp til de legger seg, særlig hvis de bor i tropisk klima, har lite å gjøre og fast lønn fra en arbeidsgiver i en annen verdensdel. Som Dr Hasselbacher sier i Vår mann i Havana: «Det er alltid tid for en whisky.»

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Harde på flaska

Graham Greene skrev godt om alkohol, og gjorde mye research på feltet. Han ble ofte observert med en hånd i veska for å løsne korken på en flaske. Jeg tenker på ham når jeg leser Olivia Laings kritikerroste bok The Trip to Echo Spring. Den har undertittelen: Hvorfor forfattere drikker. Jeg er spent på svaret, og kritisk til premisset.

Noen av de største forfatterne gjennom historien har utvilsomt vært harde på flaska. Men har disse historiene gyldighet i dag? For Olivia Laing har de det. Hun er selv vokst opp i et hjem der alkohol fikk spille hovedrollen, og mener opplevelsene i oppveksten i altfor stor grad har fått prege henne som voksen kvinne. I bøkene leter hun etter nøkler som kan hjelpe henne å forstå alkoholens kraft.

Snartur i barskapet

Tanken om at alkohol er et sted man kan reise til, har Olivia Laing hentet fra en av sine utvalgte forfattere: Tennessee Williams. I hans teaterstykke Katt på hett blikktak spør familieoverhodet Big Daddy sin sønn, Brick, hvor han har tenkt seg. Brick svarer: «Jeg skal bare en liten tur til Echo Spring». Echo Spring er et whiskymerke.

Laing oversetter denne snarturen til en lang togreise gjennom USA, for å forsøke å tegne et kart over alkoholisme, fra den første rusen til den utmattende opptørkingen.

Med tog fra New York i øst til Port Angeles i vest, leser hun Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, John Cheever, Raymond Carver, John Berryman og Tennessee Williams, og besøker byer som hadde betydning for dem. Men også AA-møter, rusforskere og avrusningsstasjoner får besøk av Olivia Laing. Hun skriver at hun begynte å tenke at alkohol kan være en vei man kan gå for å forsvinne fra verden.

Fyllekuler i styrtregn

Boka er full av historier. Hemingway og Fitzgerald var drikkekamerater. De møttes utenfor USA – på Dingo American Bar på Montparnasse i Paris. Året var 1925, Fitzgerald var allerede svært anerkjent, og skrev på Den store Gatsby. Når han var edru, var Fitzgerald en stor hjelp. Med sin utsøkte språksans foreslo han at Hemingway skulle stryke de 29 første sidene i «Og solen går sin gang» (men Hemingway klarte bare å stryke femten).

Hemingway sa at talentet hans var like naturlig som mønsteret på en sommerfuglvinge og at Fitzgerald hadde et ansikt mellom pent og vakkert, livlige øyne, krøllete hår, gode ører, bred kjeve og en munn som hadde vært vakker på en jente. Denne munnen bekymret deg inntil du ble kjent med ham, skrev Hemingway, og etterpå bekymret den deg enda mer.

For selv levemannen Hemingway syntes det gikk for mye alkohol inn i vennens vakre munn. Han var sjokkert over hvor lite tørr, fransk hvitvin som skulle til før den tre år eldre vennen ble full, dum og ikke klarte å kontrollere verken ord eller handlinger. Hemingway regnet tørr, fransk hvitvin som «sunn og normal mat». Sammen la de ut på en berømt biltur fra Lyon til Paris, med innlagte fyllekuler under trærne i styrtregn. Tretti år senere måtte Hemingways lege sette ham på en «lavdose-diett» med 1,5 deciliter whisky og ett glass hvitvin om dagen, for å redde lever og blodtrykk.

Brann under vannlinjen

Olivia Laing følger Tennessee Williams daglige turer til Victor’s bar i New Orleans for å drikke en Brandy Alexander og Raymond Carvers selvdestruktive oppførsel, før opptørking og AA-møter. Carver skrev i et essay at hans berømte, nedstrippete prosa hadde med glemsel å gjøre: Selv om han ikke skrev selvbiografisk, var episoder i novellene hans basert på opplevde bruddstykker. Men han husket aldri: Hvordan så rommet ut? Hvordan luktet blomstene? Alkoholen gjorde at hele kapitler i livet forsvant. Laing bruker tiden på toget til å lese, og til å konfrontere sin egen historie. Den handler om morens alkoholiserte kjæreste, som bodde sammen med familien etter at Olivias far forlot dem. Alkoholen dominerte huset som «en brann under vannlinjen på et skip».

«The trip to Echo Spring» besvarer aldri spørsmålet om hvorfor forfattere drikker. Men Olivia Laing tilbyr et botemiddel og et alternativ til rus. Litteratur, skriver hun, har evnen til å uttrykke såre følelser på en måte som får leseren til å kjenne seg mindre alene. Kanskje er det derfor de store forfatterne ofte også er store lesere. Bøker kan fylle det tomme hullet på innsiden av kroppen, og berolige et hjerte som slår for hardt.

Kilder:

Olivia Laing: The Trip to Echo Spring (Canongate 2013)

Christopher Hitchens: «Death from a salesman: Graham Greene’s Bottled Ontology» fra essaysamlingen Arguably (Twelve Books, 2011)