Hopp til innhold
Kommentar

Regjeringens grep stanser ikke strømopprøret

Vinterens turbulens er en forsmak på denne og framtidige regjeringers største utfordring de neste par tiårene: Å skaffe nok grønn energi til et nullutslippssamfunn.

Strømpris markering utenfor Stortinget

Rødt-leder Bjørnar Moxnes holdt appell under demonstrasjon i regi av «Vi som krever biligere strøm» utenfor Stortinget torsdag.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

Protestene mot de skyhøye strømprisene fortsetter, tross regjeringens milliardpakker.

Da regjeringen presenterte sin siste pakke med økonomisk nødhjelp, var håpet å ta noe av brodden av protestene og demonstrasjonene som var varslet. Misnøyen kunne sikkert ha blitt enda mer aggressiv uten nye tiltak, men strømprotestene fortsetter med full tyngde.

Det er nesten vondt å se en oljestatsråd stå skolerett alene i TV-debatter, og bli hudflettet av sinte strømkunder som ikke makter å betale regningene sine.

Med den tyngden denne protesten har fått, burde hele regjeringslaget ha stilt langt mer opp.

Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen

Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen måtte stå alene og forsvare regjeringen i Debatten torsdag kveld.

Foto: NRK

Gule vester

Misnøyen som har bygd seg opp etter høstens priseksplosjon har mange av de samme elementene som bompengeopprøret eller de «gule vestene» i Frankrike hadde.

Alle har karakter av sterk sosial indignasjon mot regjering og myndigheter, men uten en entydig politisk retning, og med appell til fløypartier både på venstre og høyre side.

Det er talende at Stortinget fredag diskutererte to forslag om en ny makspris på strøm, ett fra Rødt og ett fra Frp.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet opplever en kritikkbølge som rammer der de er mest sårbare, med betydelig velgerlekkasje til partier på både venstre- og høyresiden.

Frp-snuoperasjon

Frp har på den andre siden et stort medansvar for det kraftregimet og de vedtakene som de selv nå protesterer mot, og erklærer at de «angrer» på det de har vært med på.

Strømpris markering utenfor Stortinget

Forsøkene fra regjeringspartiene på å gi Frp og den forrige regjeringen medansvar for krisa, faller på steingrunn, skriver Magnus Takvam. Bildet viser Sylvi Listhaug på torsdagens strømdemonstrasjon.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

Observatører med røtter i Frp, som Morten Myksvoll i Bergens Tidende og Trond Birkedal i Stavanger Aftenblad, har bitende karakteristikker av snuoperasjonen i sosiale medier:

«Frp er kommunister når det passer dem. Alt for å få noen ekstra stemmer. Rart at markedet skal funke for eldreomsorg, skole, mat og hus, men ikke for strøm», skrev Birkedal torsdag, og delte et innlegg fra Morten Myksvoll:

«Frp gir ofte inntrykk av at dei trur på marknaden. Men det er berre når den fungerer på ein populær måte. Makspris på straum vil vere eit incentiv til å sløse, og vil i alle fall ikkje føre til sparing og energieffektive investeringar».

Forsøkene fra regjeringspartiene på å gi Frp og den forrige regjeringen medansvar for krisa, faller likevel på steingrunn:

Den har oppstått på deres vakt, og må håndteres av dem.

Må bidra med mer

Etter en innledende nøling, kom regjeringen etterhvert på banen med en modell for økonomisk bistand som de fleste anerkjenner som godt håndverk på relativt kort tid.

Men tyngden i protestene fortsetter, og regnestykker viser at selv med den milliardstøtten som er kommet, er strømregningene i de delene av landet med høyest strømpris svært langt over normale priser, uansett.

Jørn Eggum fra Fellesforbundet og medlem i Aps sentralstyre, sier støtten må økes gjerne til 100 prosent av prisen over 70 øre per kWh, og utvides til de delene av næringslivet som ikke har langtidskontrakter på rimelig strøm.

Det er ingen dristig spådom at presset for å få ytterligere tiltak vil fortsette.

Nei til makspris nå

Forslaget om å innføre en makspris er det enkeltkravet som samler mest støtte fra alle fløyer og aktivistgrupper.

Men tanken blir avvist av stortingsflertallet – mot Rødt, Frp og KrFs stemmer – og henvist til videre utredninger.

Mange av partiene sympatiserer med tanken bak forslagene, men er redd for at en slik ordning kan «medføre langvarige og utilsiktede konsekvenser i det norske energisystemet, blant annet behov for å bygge ut mer kraft som følge av at motivasjonen for energieffektivisering reduseres».

Mellomløsninger

Ulike aktører har likevel pekt på at det innenfor dagens system er mulig å tenke seg langsiktige avtaler til en fastsatt lavere pris – som ligner på den kraftkrevende industri har.

Vanlige forbrukere har allerede mulighet til å inngå fastpriskontrakter, men det store flertallet velger spotpris-markdet. Kun 3-4 prosent velger fastpris.

En ny type langtidskontrakt måtte innebære at krafteierne, som staten og kommunale eiere, påla sine kraftprodusenter å inngå slike avtaler med husholdninger og næringsliv.

Forutsetningen er nok at staten måtte bidra med en garanti eller tilskudd for å dekke risikoen for tap.

De fleste aktører jeg har snakket med tviler på at dette vil bli en vanlig modell.

Dermed ligger det an til at det også i framtida vil bli en kortsiktig krisehjelp ved ekstremt høye priser, av den type regjeringen nå har utformet, som blir virkemiddelet mot store prisutslag.

Systemendringer og større reformer må drøftes i energikommisjonen , som er rett rundt hjørnet.

Kommunikasjon

Prissjokket for vanlige familier og småbedrifter utløste den akutte politiske krisen regjeringen har fått i fanget.

Etter en del startproblemer har den nå fått gjennomført vedtak som bøter på de verste utslagene, uten at det gir seg utslag i økt popularitet.

Den måten regjeringen som kollektiv har kommunisert omkring denne krisen, har, slik jeg ser det, forsterket et problem som i utgangspunktet var mer enn stort nok.

Et interessant eksempel er den opphetede debatten om årsaken til krisen som er oppstått.

Mens regjeringen i sine dokumenter argumenterer for en analyse der priseksplosjonen på gass i Europa, økte CO2-avgifter og værforhold både i Norge og Europa har skapt en perfekt storm, har protestene – også fra egne rekker – rettet seg mot strømkablene til utlandet som en hovedårsak.

I intense TV-debatter forsterker regjeringen selv denne analysen indirekte ved å vise til at nettopp Ap fikk gjennomslag for å stanse den planlagte North-Connect-kabelen til Skotland i etterspillet etter Acer.

Når dette blir brukt som et triumferende argument i første omgang, blir det vanskelig å argumentere overbevisende mot krav om å strupe kablene til utlandet i neste replikk:

Hvorfor var det da så viktig å stanse North Connect?